Jeg trasker bortover korridoren. Det lukter sykehus og det er sykehus. Jeg prøver å se en annen vei når jeg passerer korridorpasientene. Eller de menneskene som ennå ikke har fått en seng inne på et rom og som nå ligger til allmenn beskuelse ute i korridoren.

Veggene er ubestemmelig-korridor-farge og dørene er grønne med skilter på. Du vet du er på en institusjon når det er små skilt på døren.

De har faktisk gjort en innsats da. Ikea-bilder av blomster dekorerer veggene mellom dørene. Jeg er usikker på om det gjør det hyggeligere her eller om det bare blir enda tristere.

Jeg skummer skiltene jeg går forbi; Lager, vaktrom, Adgang kun for underernærte, ny gang…

 Eh… Hva var det? Jeg går to skritt tilbake og leser en gang til. Og der, på en veldig smal skapdør, er beviset for at den finnes. Sykhus-humoren finnes og den er herlig!

Jeg ler høyt og så går jeg videre. Men det var et fint lite glimt i en veldig trist gang på kreftavdelingen på Hamar.