Det er på tide å stå fram. Hvis du har sett noe på Ida Innlogget på ABC TV, så har du kanskje fått med deg at hun har en venninne. (En til tider ganske kjip venninne.)

Og ja, det er meg.

I alle fall i forrige episode.

Med utolmodig, men uendelig hjelpsom masing fra @andreasl har jeg i løpet av året kommet meg på Twitter. Engasjert som jeg er synes jeg det er helt fantastisk. Det er rett og slett alt som Facebook ikke er.

Jeg har sagt det til noen, men jeg gjentar det nå. Twitter er så mye morsommere for de folka jeg følger der er så mye mer spennende enn vennene mine. (Men jeg er gla i dere også altså.)

Som journalist har jeg valgt å følge et knippe med bloggere, utviklere, fotografer og mediefolk generelt. Det gir meg utrolig spennende input i en hverdag som kanskje ikke gir meg tid til å sette meg inn i alt som er nytt i mediebransjen (og her skjer det utrolig mye for tiden!).

Derfor bruker jeg Facebook som en “privat” sfære i større grad og fokuserer mer på jobb og annet på Twitter.

Dermed føltes det som jeg trengte en liten oppdatering på Facebook. Jeg har allerede alle de strengeste privatsettingene som går an, men jeg gikk igjennom vennelisten min og så at det var en del folk der, som jeg strengt tatt ikke så på som venner også.

Nå er det kanskje ikke så nytt. Og jeg har også hatt en regel om at jeg ikke har folk der hvis jeg ikke ville stoppet opp hvis jeg hadde møtt dem irl (eller afk) og spurt hvordan de hadde det og vært interessert i svaret.

Men jeg endte altså opp med å slette like over hundre venner.

Så kom jeg i skade for å prate om dette med pappa’en til Ida og la til kommentaren “Facebook er så 2008, altså”.

Og dermed var det gjort.

Ida Inlogget: Vraker hundrevis av venner er den tredje mest sette episoden, så det er jo kult.

I ettertid har jeg da fått opplyst at det var Twitter som var greia i 2008 og at Facebook er kommet for å bli. Selv om det har blitt en intern spøk (på min bekostning ).

Samme for meg, egentlig. Jeg registrerer at den raskest økende gruppa på Facebook er de over 40. Og da jeg prøvde å si at vår dekning av #moltemyr -saken var et eksempel på Twittermakt har flere påpekt at tvitrerene ikke akkurat er folk flest:

Per i dag er twitter i Norge et nokså marginalt fenomen målt i størrelse, men med forholdsvis solid deltakelse fra journalister og mediefolk, politikere, akademikere og teknologifolk. Ikke akkurat Joe the Plumber, med andre ord. -Iacob

Uansett, jeg er fortsatt entusiastisk!

Og jeg ser at det er flere som er det også:

Bente Karlsnes har gjort seg noen gode tanker rundt saken også, hun konkluderer med dette:

The science teacher and the principal at Moltemyr school are still wondering what hit them, and even though the article is “removed”, nothing is properly removed from the internet. Scary or lovely as it is, this is social media in action, on a small scale. Technology has evolved (for the better, I would argue), just like Darwin argued that humans have evolved. We will see more stories like this, trust me.

Nedrelid kaller det en grasrotkampanje.

@virrvarr, som kan ha startet (dette er debattert) det hele mener at dette lover godt.

Det er fortsatt journalistene en må forbi dersom man skal nå fram i den stooore offentligheten (hvem er dette egentlig? Det er ikke Stortinget lenger, er det Dagbladet? VG? VG Nett? eller er det alle bloggene? Finner vi den på Twingly?), men jeg tror at den litt mindre personlighetskvalme Twitter er et eksempel på at hinderne for å nå fram er lavere og at journalistene i større grad kommer halsene etter en debatt som allerede har oppstått.

Men så lenge vi kommer, så kommer vi godt, eller hva?