Det fremheves hver eneste gang. Har det vært en skolemassakre eller en annen skyteepisode kan du være sikker på at dersom gjerningsmannen på et eller annet tidspunkt har eid eller spilt et spill, så får du vite det.

Thailand gikk så langt at de forbød Grand Theft Auto etter et særs brutalt drap og i USA er det advokater som gjør karriere på å saksøke spill etter skoleskytinger.

Også denne gangen ble det vurdert som relevant å nevne at gjerningsmannen, en ung gutt, var interessert i spill:

Vg Nett skriver: 17-åringen skal ha likt å spille skytespill og se på horrorfilmer. (Og hva er horrorfilmer egentlig? En ny type skrekkfilm?)

(Db.no har derimot fremhevet at han likte å spille bordtennis. Nå, det er en skummel sport!)

Etter hvert som voldspillpanikken kanskje legger seg, kan vi jo håpe at denne hypotesen om at spill skaper voldsutøvere blir lagt på hylla hvor den hører hjemme. Men jeg tror det ikke før jeg ser det.

Derfor vil jeg gjerne fremheve en fantastisk god kilde i denne sammenhengen. Torill Mortensen er Førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og har både peiling på og har forsket på dataspill. Hun blogger også på Thinking with my fingers.

Det kom også en veldig belysende forskningsrapport i januar i år som konkluderer slik:

In the last 10 years, following the incidence of serious acts of school violence—particularly multiple homicides on school  campuses—much attention has focused on the potential causal role of violent video game exposure. Some scholars have attempted to draw links between laboratory and correlational research on video game playing and school shooting incidents.

This paper argues that such claims are faulty and fail to acknowledge the significant methodological and constructional divides between existing video game research and acts of serious aggression and violence. It is concluded that no significant relationship between violent video game exposure and school shooting incidents has been demonstrated in the existing scientific literature, and that data from real world violence call such a link into question.

Hele rapporten finner du her på Wiley Intersciensce.

Siden det ikke er gjort noen studier på ungdom og spill i Norge (jeg vil gjerne ha beskjed om jeg har oversett noe her), så er det også interessant å se til det svenske helsedepartementet som gjennomførte en grunding undersøkelse og kom fram til det overraksende resultatet at ungdom som spiller mye er akkruat som annen ungdom.

– De allra flesta unga som spelar datorspel är som andra ungdomar. Vi kan inte se några samband mellan dataspel och sämre hälsa, säger Per Nilsson, generaldirektör på Ungdomsstyrelsen på nettsidene deres.
– I vår studie kan vi se att unga som spelar datorspel dricker mindre alkohol, stressar något mindre och idrottar i lika hög grad som andra ungdomar, avslutar Per Nilsson.

En annen interessant bok om spill og vold er «Grand Theft Childhood». Her viser forfatterene Drs. Lawrence Kutner og Cheryl K. Olson til den amerikanske føderale sikkerhetstjenesten Secret Services studie som viser at bare en av åtte gjerningsmenn bak skolemassakre hadde interesse for voldelige spill.

Hver generasjon har sine antatt skumle påvirkningsfaktorer for de unge. I 1883 kom boken «Traps for the Young», der Anthony Comstock advarer mot «dime novels» en type billig kiosklitteratur som var populært da. Og i 1954 kom boken «Seduction of the Innocent» der Fredric Wertham advarer mot de psykoseksuelle farene ved tegneserier.

Bare for ordens skyld kan det også være verdt å skille mellom det å være opptatt av, hekta på og det å ha diagnosen spillavhengig (godt forklart av postdoktor Ragnhild Tronstad på Forskning.no), som sikkert ikke er bra, men som sannsynligvis ikke gir deg tid til så mye mer enn å spille.

Astrid Meland laget i 2007 en grundig sak om dette på Db.no-Magasinet og skriver også om skolemasskare og spill på bloggen hennes i dag:

De som står bak skolemassakre føler seg mobbet, har kanskje få venner, de kan ha vokst opp i ressurssvake familier ( men slett ikke alle har det), de er kanskje utstøtt på skolen, noen har dårlige resultater og er ulykkelige, kanskje på grunn av kjærlighetssorg. Det siste var årsaken til at Luke Woodham (da 16 år) i 1997 drepte moren, to medelever og såret sju.

Woodham var en av 10 skoledrapsmenn som ble intervjuet av amerikanske Secret Service for noen år siden i forbindelse med deres arbeid Safe School Initiative.

Det viste seg nytteløst å forsøke å opprette en profil på en typisk skoledrapsmann. Det eneste de har felles er at alle er gutter.

Det er på tide at vi slutter å henge oss opp i detaljer som ikke er relevante, men heller ser etter andre elementer som kanskje faktisk kan gi oss informasjon om hvorfor disse grusomme hendelsene skjer.