Jeg lar meg inspirere av Ida (Virrvarr) som har tatt et modig oppgjør med fortiden for å hjelpe Curly skrive bok om mobbing. At det var vanskelig å ta tak i viser bare så altfor tydelig hvor dype spor mobbing setter.
Når jeg leser Idas innlegg begynner jeg å gråte og jeg følte at jeg måtte skrive dette.
Før dere begynner å tro at jeg fortjener sympati; jeg ble ikke mobbet på skolen.
På barneskolen var vi en venninnegjeng med ekstremt mye interne konflikter, men vi hadde jo uansett hverandre på en eller annen måte (i alle fall til slutten av ungdomsskolen).
Men på barneskolen min gikk vi i en klasse med en annen jente som jeg vil kalle for Nina. Hvis hun velger å stå fram selv, er jo det strålende, men jeg kan ikke gjøre det for henne.
Jeg har tenkt mye på hvorfor hun falt utenfor, for jeg vil jo gjerne tro det er noen grunner.
- Hun var adoptert, fra et annet land og hadde rart navn, men det var også en annen jente i klassen som var
- Hun hadde det vanskelig hjemme, men det var det også andre som hadde
- Hun bodde liksom ikke sånn i nærheten (som var grunnlaget for vår gjeng)
- Hun var ikke den smarteste, men hvem var det?
Jeg husker noen episoder. Jeg husker at hun skar seg skikkelig på overleppen fordi hun forsøkte å klippe bort “barten” hun hadde. Jeg kan ikke tenke meg at det var noe hun fant på selv.
Jeg husker at vi var i bursdag hos henne, men at det var bare så utrolig dårlig stemning. Og jeg husker at det etter hvert ble slutt på bursdagene.
Jeg husker at hun aldri, aldri var “med”. At hun aldri ble invitert.
Og jeg husker tulleringing.
Jeg husker at vi snakket om mobbing og at det var bedre i perioder. Men jeg husker at når jeg så på henne og så alle de negative tingene, at jeg ikke ville assosieres med henne. At jeg visste innerst inne hvor lite som skulle til. Så vi så på henne med vår egen frykt og selvforakt.
Og så kom det en gutt. Og hun gjorde alt for han, fordi han ga henne oppmerksomhet. Og da mener jeg at han fikk henne til å dumme seg ut og latterliggjorde henne og hun lot ham. Han fikk henne til å smake på sitt eget mens-blod.
Vi skjønte det ikke.
Så en lærer satte igang et prosjekt. Jeg og en annen jente skulle prøve å ta oss litt av henne. Men det fungerte svært dårlig.
Og det er det jeg tenker på nå. Som gir meg en stor knute i magen. Hva var det egentlig vi prøvde å gjøre?
For hele poenget som Ida fikk meg til å innse er at det ikke var noe med henne. Hun var fantastisk, men når vi skulle passe på henne så prøvde vi bare å endre henne. Vi aksepterte hele grunnlaget for at hun var utstøtt i utgangspunktet.
Jeg husker jeg gav opp og ba læreren om å få slippe for vi hadde jo prøvd. Men hun var umulig. Hun skjønte ikke at han fyren utnyttet henne og at hun hadde en egen vilje og måtte stå opp for seg selv. Men det var kanskje ikke så rart. Når vi ikke mente det, mener jeg.
Jeg ser henne av og til, når jeg er hjemme. Men jeg aner ikke hva hun gjør eller hvordan det går. Når jeg prøver å tenke om jeg har hørt noe om henne i det hele tatt, så husker jeg kanskje noe om at det ikke går så bra.
Jeg har aldri sagt unnskyld, jeg mobbet henne aldri, jeg prøvde å hjelpe henne. Men jeg håper at dette perspektivet også kan hjelpe… For med så mange som blir mobbet så har jeg en mistanke at det er flere som meg, vi som ser og vet, men ikke gjør nok. Og kanskje det er vi som er verst, ikke de som slår, men vi som ser en annen vei.
Her skriver Hanne LK mest om journalistikk, sosiale og usosiale medier og vampyrer.
Og lager Skråstrek.
@idaAa
I.J.L.
Reiel Haugland
~SerendipityCat~
Aase
Christian
Ida Kristine
23 kommentarer:
En modig tekst å skrive, takk for at du deler den med bloggsfæren!
Jeg håper du vil sende den inn som et bidrag til mobbeboka også
Det er nok tøft å stå på alle sidene av mobbing. Og jeg syns det er veldig tøft å skrive om det, det er fort gjort å dømme mobbere/de som står og ser på. Jeg leste ihvertfall Virrvarr sin bloggpost og tenkte "gud, at noen kan være så ondskapsfulle". Men så gir du litt kontrast her.. at det ikke handler om ondskap, men redsel for å være annerledes, frykt for å bli mobbet selv, uvitenhet… og det er en side man også trenger å lære om.
Altså.. klapp på skulderen for dette innlegget.
Jeg tror vi er veldig mange som har latt mobbing skje, – eller vært med på å mobbe – kanskje uten å forstå hva vi har gjort.
Jeg har selv en sort flekk på samvittigheten – og den plager meg fremdeles etter nesten 60 år.
Jeg ba ikke B i fødselsdagsselskap fordi jeg ikke 'likte' henne.
Likte? Hun hørte dårlig, og den gang var det i alle fall ikke noen diskrete høreapparat, det hadde kanskje heller ikke hjulpet om det hadde vært noen, B var 'anderledes'.
Men – jeg skulle veldig gjerne ha fått sagt 'unnskyld', – unnskyld fordi jeg var så dum, jeg ante ikke hva jeg virkelig gjorde. Og jeg aner ikke noe om hvor hun er og hvordan hun har det nå.
Det forsvinner aldri. Flekken lar seg ikke vaske bort. Og det fortjener jeg vel.
Det var sårt å lese dette. Jeg har selv blitt mobbet fordi jeg er annerledes. Men det gav meg også mer forståelse. Og mer lyst til at folk skal prøve å forstå annerledes mennesker bedre.
Du klarte tydeligvis å ta en Ida – være modig, ærlig og raus, noe jeg vet du er til daglig også!
Først vil jeg si at det er tøft av deg å innrømme dette.
Det er dessverre mange som er som deg. Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, og jeg husker en episode fra en busstur. Alle satt foran i bussen og skravlet, jeg satt bak helt alene. Så kom det en jente snikende, kikket seg over skulderen for at de andre ikke skulle se henne, og krøket seg sammen i setet foran meg. Hun hvisket. "Jeg skal bare si en ting fort. Jeg syns du er kjempetøff som tør å stå for den du er, og det er synd at du blir mobba. Men jeg vil ikke bli mobba, så derfor er jeg med de andre. Men jeg syns det er feil det vi gjør. Egentlig." Så løp hun tilbake til de andre. Jeg syns fortsatt at hun var feig, og den eneste grunnen til at hun sa dette var for at jeg skulle få sympati med henne. Hadde hun hatt virkelig dårlig samvittighet, så hadde hun gjort noe med det.
Som sagt syns jeg det er tøft gjort av deg å stå frem, for det er så mange som ikke gjør det. Min mobbesitusajon var spesiell, for det var læreren som sto i spissen for den, så familien min måtte flytte til en annen landsdel for å starte på nytt. Men på den nye skolen ble jeg en skikkelig bitch. For har du vært tråkka på i alle år, så ser man ingen annen utvei for å komme til toppen enn å tråkke på alle andre. Jeg skjønte ikke før etterpå at det var mobbing, det jeg begynte med. Livet er en læreprosess, og de dårlige erfaringene kan heldigvis snus til gode, det spørs bare hva man bruker dem til.
Takk, føler jeg stiller meg laglig til for hogg. Ja, det er bare å bruke den som du vil, dersom du tror den kan bidra til noe positivt.
Takk for det!
Ja, men det jeg prøver å belyse er jo at ondskap ofte er å ikke gjøre noe like så ofte som det å faktisk gjøre noe. Jeg tror det er noe som ofte glemmes i debatten. Man tenker: det ville jeg aldri gjort, men hvor langt ville du gått for å hindre det?
Og selv om det kanskje var en hendelse, så var hun kanskje ikke invitert i noen andre sin bursdag også?
Jeg tror det er viktig å være åpen om denne siden av det også, så fint at du fortalte.
Jeg er usikker på hvor mye det hjelper å si unnskyld, da. Hva tenker du om det?
Ja, noen av mine venner som har hatt det tøft til tider er ofte mye mer reflektert i forhold til dette. Det er en del av deg og det er med på å forme deg som menneske, men du er sterk som klarer det.
Det gjør meg ondt om jeg har rippet opp i dårlige følelser, men jeg håper at mitt ståsted kan bidra til forståelse og dermed endring.
Å ta en Ida er et fantastisk komplement. Takk for det.
Og det samme om ditt. Jeg anbefaler alle å lese ditt innlegg: Priviligert
Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen din i forhold til møtet med FpU, bare i mitt tilfelle var det NU…
Det vil jeg veldig gjerne
Kan du sende den som Word-fil til mobbeboka@gmail.com – med litt bio om deg selv, så blir jeg svært glad!
Forøvrig, jeg benytter bloggen din til å oppfordre flere som har "latt mobbing skje", om å skrive om det og sende det inn til bloggen. Forskning viser at belastninger knyttet til å ha sett, men ikke turd å gripe inn, også gir en form for "senskader". Veldig interessant perspektiv dette med hva man tenkte mens man så, hvorfor man ikke grep inn, hva man har tenkt om det senere, og hvordan man forholder seg til mobbing som voksen – for det skjer jo!
Nei, det er mulig du mener aldri mobbet "Nina", men ikke vær så sikker på at hun er enig. Hukommelse er en merkelig ting og folk husker så mye forskjellig, på så mange forskjellige måter. Og for meg som ble mobbet selv er det ikke de som spyttet og slo som står sterkest i minnet, men de som aldri hjalp meg.
Alle treffer på bøller innimellom. De er ikke egentlig så vanskelige å skjønne, i de fleste tilfeller kan man se tilbake og innse at de tross alt var mye trasigere og triste personer enn en selv, og det gjør dem ganske ufarlige. Det som svir, det som bringer frem tårene og som er aller, aller skumlest, er alle de som bare så på. Fordi de var så uendelig mange flere, og i bunn og grunn veldig mye viktigere.
Kanskje du skylder henne en unnskyldning tross alt.
Hanne spør om hva jeg tenker omkring dette å si unnskyld.
Mitt behov for å si unnskyld – nå i dag, 59 år etter, – det er rent egoistisk tror jeg. Jeg skulle så gjerne gjøre noe, – an atonement, – for å kunne legge det bak meg for alltid det jeg gjorde mot B ved ikke å invitere henne i mitt 7-års fødselsdagsselskap.
Men – faktisk er jo det ganske så uinteressant, – for det er ikke jeg som er offer, – jeg var en slags mobber, – en unnlatelsesmobber. Og at det er reelt tror jeg er veldig klart ved at det fremdeles sitter i meg.
Om jeg kunne møte B, – fortelle henne at jeg er oppriktig lei meg for det dumme jeg gjorde den gangen, – kanskje, kanskje kunne det bli en grei ting for begge.
Men,- jeg skal heller ikke se bort fra at hun, – om vi nå kjente hverandre igjen, ville se helt uforstående på meg, – overhodet ikke forstå hva jeg snakket om – fordi dette var så totalt mikroskopisk i den verden hun vokste opp i.
Det er også viktig ikke å legge for stor betydning i enhver ting en har gjort og sagt. Alt jeg gjør og sier, fort og ureflektert blir ikke alltid risset inn i sjeler, analysert og forbannet til evig tid. Jeg behøver ikke tro at alt jeg gjør er betydningsfullt.
Men jeg forsøker å være et bedre menneske nå enn jeg husker at jeg var da jeg var nesten 7.
Men ærlig talt da, som voksne inviterer vi da ikke folk vi ikke liker i bursdagsselskapene våre, og som voksen er det ingen som forlanger at man må bruke tid på å pleie vennskapelig omgang med mennesker vi ikke har noe som helst til felles med. Enda vi forhåpentligvis er klokere og vet mer enn vi gjorde på barneskolen?
Allikevel mener vi at barn skal være nødt til å inkludere barn som de av mer eller mindre gode grunner ikke ønsker å være sammen med i sin vennekrets?
Selvfølgelig skal man på skolen fungere sammen som en gruppe, og man kan, skal selvfølgelig, kreve at man i den situasjonen ikke mobber eller støter ut noen. Men man kan jo ikke kreve at alle sammen skal være bestevenner?
Jeg er ikke sikker på om jeg synes det er noen god løsning, slik læreren i dette tilfellet gjorde, å gi elever som "prosjekt" å ta seg av elever som sliter med å finne sin plass i gruppa. Lurer på om ikke det like gjerne kan virke mot sin hensikt?
Jeg bare måtte svare på innlegget du hadde på din egen blogg. Det var svært interessante opplysninger du kommer med.
Jeg ser jo dramaturgi i min jobb hver dag og reagerer kanskje ikke på det i like stor grad lenger, men som du sier: Det er snakk om helt vanlige, normale, i de fleste andre sammenhenger hyggelige mennesker. Dermed klarer vi heller ikke å se at historiene er relevante for oss selv.
Men som journalist og dramaturg. Måten man gjør det på er med eksempler. Man forteller de sterke historiene for å engasjere, for å skape reaksjoner og for å få handling.
Elevundersøkelsen viser at det er en svak nedgang i antallet som sier at de blir mobbet. 2008 oppga 24 prosent av elevene at de var blitt mobbet alt fra en sjelden gang til flere ganger i uken. I 2009-undersøkelsen var dette tallet redusert til 23,3 prosent, eller 69.900 elever.
Det er mange. Men hva gjør mest inntrykk? Tallet eller Virrvarrs historie?
Hjorten:
Selv som barn visste jeg at jeg gjorde noe galt ved å ikke invitere B i selskap.
Som voksen ville jeg ikke finne på å ekskludere en person fra en samhørighetsgruppe, – selv om jeg ikke var spesielt begeistret for vedkommende.
Og barneselskaper er lik jobbgruppesammenkomster, – dårlig stil å invitere alle unntatt en.
Du skriver: Og for meg som ble mobbet selv er det ikke de som spyttet og slo som står sterkest i minnet, men de som aldri hjalp meg.
Og det er nettopp det jeg mener. Noen vil alltid ha behov for å hevde seg ved å trykke andre ned og noen vil alltid ha problemer med å passe inn. Men det er alle vi andre som må slutte å akseptere at det skjer.
Jeg er likevel usikker på det med unnskyldning.
Oi, ja, selvsagt. Det er jo det beste hvis det kan inspirere andre.
Senskader? Hvis man er en slik person som tar innover seg hvordan andre har det, så tror jeg absolutt at det kan være nedbrytende, men det hørtes litt mye ut.
Oi, takk for svar, Charlotte! Og takk for at du delte dine erfaringer.
Din beskrivelse av unnskyldningen er nettopp hvorfor jeg er litt skeptisk til det. Jeg er usikker på hvor mye det vil hjelpe den som ble mobbet. Jeg er ikke ute etter sympati, jeg ønsker at folk skal tenke over sin rolle som ansvarlige selv om de ikke direkte mobbet noen.
Og da var det gjort
Oppfordrer alle andre som har blogget om dette om å sende inn sine bidrag!
1 Pinger og tilbaketråkk:
[...] hun ta med seg flere av historiene til rektoren på den skolen. Og slik skaper de historiene som berørte meg og endret mitt syn også endringer hos [...]
Skriv en kommentar: