Fjortiser som slår seg løs når foreldrene ikke er hjemme? Eller et nytt verktøy som vil være med på å ta nettjournalistikken inn i framtida?

Litt av begge deler kanskje?

Jeg var med (les: ungt, kvinnelig alibi) i panel-debatt hos NONA (Nettverket for oss som jobber med nettmedier) om vi trenger retninglinjer for journalisters bruk av sosiale medier. Det var grusomt å se opptakene etterpå (skriver bak øret: ikke himle med øynene når man sitter i panel). En første for meg og et tema som opptar meg. Men det store motforestillingene kom ikke fram i debatten, som føltes mer som et menighetsmøte enn en debatt.

Det er imidlertid et viktig tema.

Hvem er jeg når jeg er på bloggen her? Hvilken hatt har jeg på meg? (Et populært uttrykk innenfor journalismen.)

Jeg mener jeg er et helt menneske. En stor del av min tilværelse er jobben min. Da jeg til slutt endte opp som journalist så la jeg til side alle andre mulige engasjement i samfunnet (politiske parti, organisasjoner og slikt). Det er heller ikke noe jeg legger av meg når jeg går hjem eller blogger eller tvitrer.

Men kan de rare tingene jeg sier til mine venner, kollega og familie potensielt skade eller i alle fall trekke i tvil min profesjonalitet? Kanskje? Men hva da med det jeg skriver her eller på Twitter?

I debatten i VG-auditoriet så trakk flere fram at journalister ikke i utgangspunktet har noe integritet hos leserne sine. Andre påpekte at hvis man har noe å skjule så er det bare bra at leserne nå kan avsløre dem.

Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting:

1. de arbeidsforhold-relaterte problemstillingene som taushetsplikt og lojalitet

2. de journalistiske utfordringene i forhold til personfokuset som kreves i sosiale medier og objektivitetsidealet

Punkt 1 må reguleres gjennom de vanlige kanalene i arbeidslivet. Typisk er dette behandlet i en arbeidskontrakt eller, som i VGs tilfelle, i interne regler.

For punkt 2 må det være opp til journalisten selv i stor grad. De fleste vil ha god nok følelse med journalisten i magen for å se hva som eventuelt kan klines opp på konkurrentens forside. Men, basert på erfaringene til norske politikere og utenlandske journalister,  er det sannsynlig at vi får flere feiltråkk her.

Jeg tror retningslinjer, råd eller eksempler bare kan være et gode her. Så lenge det ikke hindrer noen fra å prøve.

Se innledningen fra debatten:

At jeg begynte å blogge var i utgangspunktet et journalistisk eksperiment. Nå har det nok blitt noe mer. Men jeg har hatt et utrolig utbytte av det i forhold til jobben min. Hvis jeg skulle bestemt, så ville jeg pålagt alle journalister å blogge.

At jeg falt for Twitter var nok i hovedsak basert på journalistiske verdier: jeg holder meg oppdatert på mediedebatten, nettjournalistikkens utvikling og nyhetsbildet.

Så langt har jeg vært heldig. Mine sjefer har sett hvilken verdi det har. Jeg får et inntrykk av at det ikke er det samme alle andre steder. Men når alle medier blir sosiale, hvem vil foretrekke de usosiale?

Anbefalte:

Nina Nord om Journalistikk 2.0

John Einar Sandvand presenterer Aftenpostens tre enkle regler

NONA: Trengs regler for journalisters bruk av sosiale medier?

Alle opptakene av debatten

FrøkenMakeløs: Toppbloggere og lenkekjærlighet

Noen flere som har sagt lure ting om dette? Tips meg!