Det var snakk om å lage en kommentar om saken og da tilbød jeg meg å lage en illustrasjonstegning til. Jeg fikk hjelp fra Erik i forhold til hva som kunne fungere.

Og dermed ble den første skissen til.

Jeg tok utgangspunkt i skipet i logoen til Pirate Bay.

Jeg synes det er ok å ha med logoen til Pirate Bay også og vil gjerne ha med Telenor-logoen. Men etter litt drodling på å kombinere dem så tenker jeg at det er plass til begge på seilene.

Telenor-logoen er overraskende fin, synes jeg. Særlig etter å ha tegnet den et par ganger. Den er ikke så lett å få helt rett, men det skal jeg heller ikke. Jeg prøver å få streken til å se litt tilfeldig og rask ut.

Og så til Telenor-sjefen, Baksaas, selv. Det er den biten jeg synes er vanskeligst. Det å få et ansikt til å ligne, er ikke bare lett og når jeg ikke har så mange streker, så må de som er der være de rette.

Jeg lagde først en der han ser litt innbitt ut. Men det ble litt lite likt. Ansiktet hans er ganske firkanta, så jeg forsøkte å fremheve det. De som kan det å tegne karikaturer fremhever gjerne ett eller to av ansiktstrekkene. Jeg synes fortsatt det å få det til å ligne er vanskelig nok med ansiktet i de rette proposisjonene.

Du synes kanskje at jeg fokuserer veldig på at det skal ligne? Men det er viktig at man skjønner hvem det er hvis meningen skal komme fram. Denne tegningen kan jo fungere uten en person, men jeg synes den er bedre med.

Spørsmål nummer to var hvor stor jeg skulle gjøre ham i forhold til skipet. Det første utkastet synes jeg kanskje ble finest, men jeg fikk tilbakemelding på at han blir for liten. Jeg ser den. Ideelt sett så burde jeg nok ha laget hodet større enn kroppen også. Så når jeg forstørret Baksaas, så måtte jeg endre på seilene og logoene.

Jeg tegner med penn og blyant på papir og så skanner jeg det inn og setter sammen og fargelegger det i Photoshop. Dermed kan jeg endre proposisjonene som jeg vil.

Jeg lurte også på om jeg skulle legge til et lite sjømonster og tegnet en blekksprut og en slange, men jeg synes det til slutt ble renere og tydeligere uten.

Jeg er usikker på om den vil provosere noe. Jeg kunne jo tegnet Telenor-logoen som havet, som bare muliggjør Pirate Bay-skutens flyt, eller Baksaas bundet til masta, men det ble litt mer futt slik som dette.

Og resultatet av første runde kom forrige uke. Rettighetshaverne (som de så pent kaller seg) fikk ikke gjennomslag i Tingretten, men jeg tviler på at de kommer til å stoppe der.

Og hva jeg mener? Jeg mener at kravet om å blokkere en side som Pirate Bay er latterlig og ikke praktisk gjennomførbart.

Endelig kommer debatten om Datalagringsdirektivet i gang på ordentlig. Og jeg mener at vi vil se flere slike angrep i tiden som kommer. For alle retter og friheter (som ytringsfriheten) så finnes det også unntak (som retten til et privatliv). Unntakene sikrer styrken til hovedregelen. Så lenge vi som samfunn ikke klarer å finne en grense mellom friheten på internett og retten til eget åndsverk så kommer vi til å oppleve hardere angrep på den friheten og de andre nærliggende rettene vi har.

Mange synes å mene at det er rettighetshaverne selv som burde ha sørget for å utvikle gode løsninger som spiller på lag med de nye mulighetene i steden for å starte et kappløp med fildelerne om å finne på nye måter å blokkere innhold på. Uansett er jeg tvilende til at de vil klare det.  Hvem skal da gjøre det? Vel, kanskje de burde prøvd å få med seg Telenor på laget i steden for å saksøke dem?

(Som du ser har jeg en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike 3.0 Norway-lisens, så det er bare å bruke tegningen om du liker den, så lenge du sier det er jeg som har laget den og lenker til meg. Hvis du er en sånn som tjener penger, kan du ta kontakt først )

Vi prøver oss for tiden fram med @abcnyheter-kontoen fordi vi ikke ønsket at det skulle være en robot, men folk der. Da blir det mindre tvitring, men forhåpentligvis bedre.

I forbindelse med saken hos Journalisten om journalister og tvitring så kom det fram at ingen av de spurte mediehusene har retningslinjer for bruk av sosiale medier. Vi har heller ikke noen fastslåtte, men noen foreslåtte vi diskuterer i forbindelse med en journalistisk plattform. (De er inspirert av andre sine, blant annet Poynter.org, men jeg fant dem ikke igjen på nettsiden deres nå.)

Så, med redaktørens tillatelse:

Utkast til retningslinjer for bruk av sosiale nettverk:

Som reportasjeverktøy

Sosiale nettverk er utbredt nok til at journalister som insisterer på å holde seg unna dem trolig vil gå glipp av gode muligheter og saker. Derfor oppfordrer vi til å bruke slike nettverk til å knytte bånd, finne ideer til artikler og å spore opp kilder.

• Det er bra å knytte forbindelser. Journalister bør sørge for at de bruker hele spekteret av verktøy til å innhente informasjon, inkludert ansikt-til-ansikt-intervjuer og det å komme seg ut på gata.
• Journalister må kompensere for vridningen man får i nettbasert journalistikk. Det er sannsynlig at kildene man finner via nettet er yngre, hvitere og mer velstående enn gjennomsnittet i samfunnet. Journalister bør hele tiden etterstrebe variasjon i hva slags perspektiver som blir formidlet i artiklene deres.
• Informasjon som samles på nett bør bekreftes uavhengig i den analoge virkeligheten. Gjennomfør intervjuer med kilder ansikt-til-ansikt eller via telefonen hver gang det er mulig. Sørg for å verifisere påstander og uttalelser.
• Sørg for informert samtykke. Det er lett for kilder å misforstå dine hensikter. Det er ditt ansvar å fortelle dem hvem du er, hva du gjør og hvor arbeidet ditt skal settes på trykk.
• Ta særlig hensyn ved kontakt med barn og andre sårbare mennesker. Når du kontakter barn, sørg for at de setter deg i kontakt med en ansvarlig voksenperson.
• Vær åpen med både publikum og kilder. La dem få vite hvordan du kom i kontakt med folk, i hva slags sammenheng du samlet inn informasjonen og hvordan du fikk informasjonen bekreftet (eller fortell om det dersom du ikke fikk informasjonen bekreftet).

Til å fremme arbeidet

Det er viktig og verdifullt å markedsføre arbeidet vi gjør gjennom sosiale nettverk. Mesteparten av dette ansvaret hviler på skuldrene til den enkelte ansatte. Men redaksjonen som institusjon er ansvarlig for noe av dette arbeidet. Når du fremmer arbeidet ditt:

• Vær presis og tydelig. Det er lett å sensasjonalisere eller overforenkle.
• Bruk lenking, og sjekk at lenken fungerer.

Balansegangen mellom personlig og privat

Noen journalister bruker sosiale nettverk som et profesjonelt verktøy. Andre bruker det utelukkende privat. Atter andre blander disse funksjonene. Det er stadig vanskeligere å rendyrke sine brukerkontoer på sosiale nettverk som rent private. Journalister må innse at alt på deres nettsider og profiler har potensialet til å påvirke deres rykte, og i siste instans troverdigheten til deres redaksjoner.

• Ikke post informasjon som kan sette deg eller din redaksjon i et dårlig lys, selv om du tror siden er privat.
• Bruk verktøyene, slik som begrensede profiler og privatinnstillinger, til å begrense adgangen til de mest personlige opplysningene.
• Innse at dine handlinger kan misforstås. Det kan hende du tegner deg som medlem av en gruppe for å få ideer til artikler, men andre mennesker kan tro du er en tilhenger av det disse gruppene står for. Fortell åpent om dine mål, i veggposter og med andre meldinger. Når det passer seg slik kan du fortelle på grupper der du deltar at du er på jakt etter ideer.
• En strategi kan være å tegne seg på en hel rekke grupper. Dersom du blir «fan» av et politisk parti, bli fan av andre partier i tillegg.
• Ha et bevisst forhold til dine kontakter og kommentarene deres. Slett kommentarer og stans kontakten med mennesker som skader ditt rykte.

Det siste punktet er kanskje det mest kontroversielle, slik jeg ser det. Legg også merke til at vi i dette utkastet har valgt å foreslå strategier i steden for å pålegge. Alle bruker sosiale medier forskjellig og vi tror ikke at våre journalister er helt like heller.

Jeg er veldig interessert i tilbakemeldinger, så det er strålende hvis du har noen synspunkter eller lignende forslag som du kan dele i kommentarfeltet.

Vi skriver selvsagt en anmeldelse også, men det morsomste og kanskje mest interessante er jo hvordan de reagerer og synes.

(Selv tar jeg ferie fra feriering får å jobbe med dette.)

Noe for deg? Les om konkuransen og slikt på ABC Nyheter.

Oppdatert: Vi har kåret to vinnere som laget en sjarmerende video

@mortenrovik: Jeg er overrasket over alle journalistene på twitter som kun følger en liten brøkdel av de som følger dem. Er de ikke interessert i tips?
omtrent 5 timer ago from TweetDeck

Denne tvitten startet en debatt blant tech’erne, journalister og mediefolk på Twitter.

mortenrovik trakk så fram en del journalister som ikke akkurat er i nærheten av et 1/1 forhold mellom følgere og følger.

paljoakim ble derimot holdt fram som et godt eksempel og blogget så enkelt og greit om hvordan han klarer å holde styr på sine 1000. Den anbefales å få med seg.

Matt Hamm by-nc 2.0

Jeg har tidligere blogget om hvordan jeg slettet 100 venner på Facebook og hva jeg ser på som mitt mål med tvitringen min. Kort oppsummert:

Som journalist har jeg valgt å følge et knippe med bloggere, utviklere, fotografer og mediefolk generelt. Det gir meg utrolig spennende input i en hverdag som kanskje ikke gir meg tid til å sette meg inn i alt som er nytt i mediebransjen (og her skjer det utrolig mye for tiden!).

Jeg bruker altså ikke Twitter hovedsakelig som et verktøy for å få tips, slik mortenrorvik argumenterte.

Men det betyr ikke at det ikke skjer.

Moltemyr-tvitringen ble til to sak hos ABC Nyheter: På denne skolen tror ikke læreren på vitenskap og - Jeg vil gi elevene et kritisk syn, det samme ble drittunge m.fl. (Vi skreiv ikke om oppsigelses-tvitringen til VamPus da.) For å nevne noen konkrete eksempler.

I tillegg holder mine følgere på Twitter meg oppdatert på politiske hendelser, nyheter og samfunnsdebatten.

Hvis noen tipset meg om en sak på Twitter ville jeg selvsagt også svart og vært interessert!

Men det er slik jeg bruker Twitter og jeg begynner å bli litt lei av alle som hele tiden skal sette skapet på plass og fortelle hva som er den rette måten å tvitre på.

På samme måte som i en hvilken som helst annen samtale eller på hvilken som helst annen plattform så kommer din bruk helt an på hva du ønsker å få ut av det.

IdaAa klarer balansegangen å forklare Twitter uten å moralisere. Denne anbefaler jeg til alle nytvitrere.

Grunnen til å de journalistene har et slikt misforhold mellom følgere og følger er jo først og fremst at så mange har valgt å følge dem selv om de ikke følger tilbake. Er det dumt? Sannsynligvis får de noe ut av det, siden de ikke slutter å følge dem.

Da andreasl og larsingestaveland dro til Gazastripen og vi begynte å bruke tvitringer på ABC Nyheter begynte jeg å se nytten av det.

andreasl ga meg et par råd som jeg mener har vært nyttige:

- begynne med å følge minst 100 personer.
- er du usikker på hva du skal skrive, se hva andre gjør.
- er du usikker på om du vil følge noen, se hva de har tvitret før.

Det er ikke vanskeligere. Ikke gjør det vanskeligere.

Han har nylig vært i en av flyktningeleirene i Pakistan og tatt noen fantastiske bilder. De finner du på denne saken hos ABC Nyheter (skulle lagt de her, men det har jeg ikke råd til).
Her finner du flere av hans nydelige bilder.

Hva skjedde?
Flere av våre journalister er aktive på Twitter, så det var der vi først ble oppmerksomme på forsøket.

@andreasl hadde allerede laget en egen sak om Conficker på mandag.

Han kom imidlertid mente vi burde bli med på Din Sides prosjekt og legge ut saken fra @paljoakim.

Da hadde allerede Dagbladet ute sin versjon.

Vi tar en vurdering på saken og linkene. Vi føler vi har dekket saken, men synes prosjektet er spennende og vi kjører på. (Det hjelper selvsagt at det er en ufarlig sak som kan hjelpe leserne våre, som ikke reiser veldig mange presseetiske problemstillinger.)

Jeg la inn @paljoakim som byline og endret på teksten i bunn, med link og la til egne linker. (Omtrent like mye arbeid som med en NTB-melding.)

Med en litt hard vinkling (til oss å være) og lang tid på Startsiden har saken vært mye lest. Den har litt over 100.000 sidevisninger til nå ( rundt 95.000 i går).

Så vi fikk en informativ sak, som skapte trafikk hos oss.

Linking
Vi har tidligere hatt et samarbeid med Din Side og det var kanskje med det i fingrene at jeg la inn og desket opp saken. Vi beholdt derfor de linkene som ble vurdert som relevante for saken og la til en del linker til innhold vi hadde som også kunne komme leseren til gode.

Vi har en sjenerøs linkepolitikk og mener at når vi får saken gratis, er det minste vi kan gjøre å føre litt trafikk tilbake.

Vi tror også at dersom vi linker til interessante kilder vil våre lesere huske det og komme tilbake til oss senere.

Opphavsrett
Vanligvis prøver vi å unngå å  ha klippesaker med bare en kilde. Vi prøver å tilføre sakene noe mer før vi eventuelt legger den ut hos oss. Så i neste omgang er det mulig vi ser nærmere på om vi kan videreutvikle en eventuell cc-sak.

Vi ser at klippekulturen kan ha noen negative følger, med dårligere informasjon (man kan ikke stjele for mye av originalartikkelen), dårligere utbytte for den opprinnelige journalisten (gode saker stjeles uten at det produserende mediet får noe igjen for det i trafikk eller kred).

I slike tilfeller tror vi at en Share alike, som vi så i går, kanskje kan være en bedre løsning.  Tror flere ville vært mer skeptiske til en No derivatives-sak, selv om det selvsagt gir bedre kontroll for journalisten.

Men i en ulvetid i norske medier ser vi også at dette, dersom det blir innført på alt, kan føre til at man reduserer behovet for journalister.

Vil teste selv
Det er absolutt aktuelt for oss å bruke cc-lisens. Men det må være opp til journalistene selv om de ønsker det og så vil vi vurdere om det passer på saken.

Med ansvarlig redaktør stående og titte over skulderen min, må vi konkludere at vi synes dette er svært positivt og spennende. Vi publiserte denne saken mest for eksperimentets skyld, men i fremtiden kommer vi til å ta hardere vurderinger på hvilke saker vi går for fra sak til sak -uavhengig av lisens.

Den spennende diskusjonen videre er da: hvilke saker skal vi bruke dette på og hvor skal vi informere hverandre om sakene og hvem vil bruke det?

Og ja, det er meg.

I alle fall i forrige episode.

Med utolmodig, men uendelig hjelpsom masing fra @andreasl har jeg i løpet av året kommet meg på Twitter. Engasjert som jeg er synes jeg det er helt fantastisk. Det er rett og slett alt som Facebook ikke er.

Jeg har sagt det til noen, men jeg gjentar det nå. Twitter er så mye morsommere for de folka jeg følger der er så mye mer spennende enn vennene mine. (Men jeg er gla i dere også altså.)

Som journalist har jeg valgt å følge et knippe med bloggere, utviklere, fotografer og mediefolk generelt. Det gir meg utrolig spennende input i en hverdag som kanskje ikke gir meg tid til å sette meg inn i alt som er nytt i mediebransjen (og her skjer det utrolig mye for tiden!).

Derfor bruker jeg Facebook som en “privat” sfære i større grad og fokuserer mer på jobb og annet på Twitter.

Dermed føltes det som jeg trengte en liten oppdatering på Facebook. Jeg har allerede alle de strengeste privatsettingene som går an, men jeg gikk igjennom vennelisten min og så at det var en del folk der, som jeg strengt tatt ikke så på som venner også.

Nå er det kanskje ikke så nytt. Og jeg har også hatt en regel om at jeg ikke har folk der hvis jeg ikke ville stoppet opp hvis jeg hadde møtt dem irl (eller afk) og spurt hvordan de hadde det og vært interessert i svaret.

Men jeg endte altså opp med å slette like over hundre venner.

Så kom jeg i skade for å prate om dette med pappa’en til Ida og la til kommentaren “Facebook er så 2008, altså”.

Og dermed var det gjort.

Ida Inlogget: Vraker hundrevis av venner er den tredje mest sette episoden, så det er jo kult.

I ettertid har jeg da fått opplyst at det var Twitter som var greia i 2008 og at Facebook er kommet for å bli. Selv om det har blitt en intern spøk (på min bekostning ).

Samme for meg, egentlig. Jeg registrerer at den raskest økende gruppa på Facebook er de over 40. Og da jeg prøvde å si at vår dekning av #moltemyr -saken var et eksempel på Twittermakt har flere påpekt at tvitrerene ikke akkurat er folk flest:

Per i dag er twitter i Norge et nokså marginalt fenomen målt i størrelse, men med forholdsvis solid deltakelse fra journalister og mediefolk, politikere, akademikere og teknologifolk. Ikke akkurat Joe the Plumber, med andre ord. -Iacob

Uansett, jeg er fortsatt entusiastisk!

Og jeg ser at det er flere som er det også:

Bente Karlsnes har gjort seg noen gode tanker rundt saken også, hun konkluderer med dette:

The science teacher and the principal at Moltemyr school are still wondering what hit them, and even though the article is “removed”, nothing is properly removed from the internet. Scary or lovely as it is, this is social media in action, on a small scale. Technology has evolved (for the better, I would argue), just like Darwin argued that humans have evolved. We will see more stories like this, trust me.

Nedrelid kaller det en grasrotkampanje.

@virrvarr, som kan ha startet (dette er debattert) det hele mener at dette lover godt.

Det er fortsatt journalistene en må forbi dersom man skal nå fram i den stooore offentligheten (hvem er dette egentlig? Det er ikke Stortinget lenger, er det Dagbladet? VG? VG Nett? eller er det alle bloggene? Finner vi den på Twingly?), men jeg tror at den litt mindre personlighetskvalme Twitter er et eksempel på at hinderne for å nå fram er lavere og at journalistene i større grad kommer halsene etter en debatt som allerede har oppstått.

Men så lenge vi kommer, så kommer vi godt, eller hva?

Så en innrømmelse til: Jeg har prøvd.

Jeg registrer jo at det skrives opp og ned om dette hos de andre nyhetssidene. Og jeg blir jo litt nysgjerrig da.

Vg Nett har i dag saken:
Splitter naken i første episode
Nanna (22) var ikke forberedt på å bli vist uten en tråd i premieren på «Paradise Hotel», men hun tok det med et smil.

Så fint da.

Og det tydligvis flere enn meg som er nysgjerrig. Db.no kan melde at serien hadde en sterk start med over en kvart mill seere på permieren.

For ikke å snakke om dekningen på mørkere sider, som jeg ikke engang vil linke til (seher ect).

Forskning.no kunne i går avsløre hva det er som tiltrekker oss til reality-seriene:

De ligner på eventyr.

Danske Michaela Krigsgaer, som er nybakt cand. mag, fra Københavns Universitet mener å ha funnet deler av svaret. Etter å ha analysert alle 56 episoder av den danske utgaven av «Paradise Hotel» konkluderer hun med at vi fascineres av reality fordi det ligner på eventyr.

- Det er noe i hjernene våre, i vår kognitive struktur, som gjør at vi forteller og lytter til gode historier med en bestemt oppbygning, og den har «Paradise Hotel», forteller Krigsgaer til forskning.no.

I oppgaven « Et visuelt eventyr – Paradise Hotel» lister hun opp en rekke elementer som er felles for reality- show og tradisjonelle eventyr.

Begge har helter, skurker, typer som er lett å gjenkjenne, forbud som blir brutt, konkurranser, oppgaver, medgang, motgang, straff og belønning.

Ikke minst så er det målet om å vinne prinsessen, prinsen og halve kongerriket eller i alle fall en solid sum cash som lokker i det fjerne.  Pinlig eventyrlyst | ABC Nyheter.

Jeg har litt tro på dette. For når man «kommer inn» i det så blir det jo spennende. Man heier på heltene og hater skurkene.

Men det er jo ikke derfor vi ser på, den første gangen, eller trykker oss inn på alle tabloid-sakene hos nyhetsssidene.

Det er kort og greit fordi det er sexy.

Og jeg må innrømme at det var derfor jeg prøvde å se på «Paradise Hotel».  Og vet du hvorfor jeg ikke lenger ser på? Det er ikke sexy, det er drita kjedelig og puppedamene og Askeladdene sitter bare rundt og prater hele tiden…