Det var veldig interessant å se forskjellen på studentene på kommunikasjon og studentene på journalistikk i Volda. Det var litt det samme foredraget, bare oppdatert og justert. Uten å gå så veldig inn i det, så må journalistene følge med i timen!

Her er den oppdaterte presentasjonen:

Og hvis ikke det fungerer så ligger den som et Google-dokument her også.

Jeg tror du har muligheten til å se notatene mine der også.

Her finner dere @idaaa sin bruksanvisning for Twitter også.

Jeg fikk et spørsmål om hvordan man finner de man bør følge. Og selv om det er lurt å sjekke ut topplistene som Ida lenker til. Se hvem de du liker følger og hvem som følger den, så glemte jeg helt å fortelle om #ff og #ffnor. Hver fredag så benytter masse fok på Twitter muligheten til å promotere de tvitrerene de synes er best. Da lager de en tvitring med navnene deres, gjerne en liten kommentar om hvorfor eller hva de tvitrer om og tagger den med #ff eller #ffnor (for norske tvitrere).

Et enkelt søk på denne taggen vil dermed gi dere en masse spennede folk dere kan leke med. Ifølge nettsiden hashtags.no og ffnor.no er det Steinar J. Olsen, som jeg også nevnte i foredraget, som har fått flest slike anbefalinger. Men igjen, de dere liker å følge, se hvem de anbefaler.

Noen gode kommunikasjonsfolk finner dere nok på denne listen til Anders Cappelen og på min /info-liste.

I presentasjonen du finner her kan når som helst stoppe og ta inn hele de grusomme ødeleggelsene eller se hele videoen. (Jeg hadde den liggende her, men den hadde autoplay og jeg synes det kan være ganske irriterende.)

Jeg bruker fortsatt panoramaet som @andreasl lagde av landsbyen på Gazastripen som ble jevnet med jorden når vi har saker det passer til.

Når du egentlig ikke vil se, det er kanskje da man bør?

Se også dette wikiprosjektet for Haiti.

Flere presentasjoner er samlet hos IRIS.

Jeg banner ikke så veldig ofte. Men den isende vinden tok nettopp tak i ytterdøra og slamret den igjen.

Jeg sto til albuene i papirdunken og da jeg prøvde å redde veien min inn igjen i varmen så velter den. Forrige ukes papirdinosaurer skøyter bortover snøen.

Og jeg står igjen i mørket og snøen. Ikke akkurat kledd for å være her lenger enn det skulle tatt meg å kaste papiret.

Katten kommer forsiktig fram for å undersøke hva det er som gjør meg så sinna. Hun snuser forsiktig på Obama og Michelle som vinker fra fredagsdagbla. Som jeg aldri egentlig fikk lest.

- Har du ikke fått med deg det i dag?

Den lille jenta så så sjokkert ut da jeg la papiravisene opp til kassadamen sammen med resten av varene mine. Hun har nettopp betalt for tyggisen sin.

- Eh.. jo, men jeg…

Jeg ble helt satt ut. For hva tenkte jeg? Jeg var jo drittlei av Obamas besøk i Oslo og trodde jeg virkelig på lovnadene om egne bilder eller noe ny vinkling?

- Det er mer å lese enn det som står på framsida, vet du, sier jeg. Jeg kan jo ikke trekke meg nå og legge avisene tilbake.

Men det mangler overbevisning. Jeg hører det selv. Jenta foran meg himler med øynene og stikker.

Og nå står jeg her, uten nøkkel, utelåst i snøen og det jeg blir trist av er at jeg aldri fikk lest de resirkulerte nyhetene. Nå har jeg i alle fall resirkulert papiret de kom på. For da jeg bladde opp så var det ikke noe mer. Det var ikke originalt, nytt eller interessant. Det var bare fint på forsiden.

Kanskje jeg kan tenne et bål her ute? Eller isolere kosebuksen min? Pusen har lagt seg fint til rette oppå forsidene. Hun foretrekker tydeligvis alt annet enn snøen.

Men heldigvis kommer naboen og redder meg og pusen. Hvem skal redde morgendagens papiraviser?

Litt av begge deler kanskje?

Jeg var med (les: ungt, kvinnelig alibi) i panel-debatt hos NONA (Nettverket for oss som jobber med nettmedier) om vi trenger retninglinjer for journalisters bruk av sosiale medier. Det var grusomt å se opptakene etterpå (skriver bak øret: ikke himle med øynene når man sitter i panel). En første for meg og et tema som opptar meg. Men det store motforestillingene kom ikke fram i debatten, som føltes mer som et menighetsmøte enn en debatt.

Det er imidlertid et viktig tema.

Hvem er jeg når jeg er på bloggen her? Hvilken hatt har jeg på meg? (Et populært uttrykk innenfor journalismen.)

Jeg mener jeg er et helt menneske. En stor del av min tilværelse er jobben min. Da jeg til slutt endte opp som journalist så la jeg til side alle andre mulige engasjement i samfunnet (politiske parti, organisasjoner og slikt). Det er heller ikke noe jeg legger av meg når jeg går hjem eller blogger eller tvitrer.

Men kan de rare tingene jeg sier til mine venner, kollega og familie potensielt skade eller i alle fall trekke i tvil min profesjonalitet? Kanskje? Men hva da med det jeg skriver her eller på Twitter?

I debatten i VG-auditoriet så trakk flere fram at journalister ikke i utgangspunktet har noe integritet hos leserne sine. Andre påpekte at hvis man har noe å skjule så er det bare bra at leserne nå kan avsløre dem.

Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting:

1. de arbeidsforhold-relaterte problemstillingene som taushetsplikt og lojalitet

2. de journalistiske utfordringene i forhold til personfokuset som kreves i sosiale medier og objektivitetsidealet

Punkt 1 må reguleres gjennom de vanlige kanalene i arbeidslivet. Typisk er dette behandlet i en arbeidskontrakt eller, som i VGs tilfelle, i interne regler.

For punkt 2 må det være opp til journalisten selv i stor grad. De fleste vil ha god nok følelse med journalisten i magen for å se hva som eventuelt kan klines opp på konkurrentens forside. Men, basert på erfaringene til norske politikere og utenlandske journalister,  er det sannsynlig at vi får flere feiltråkk her.

Jeg tror retningslinjer, råd eller eksempler bare kan være et gode her. Så lenge det ikke hindrer noen fra å prøve.

Se innledningen fra debatten:

At jeg begynte å blogge var i utgangspunktet et journalistisk eksperiment. Nå har det nok blitt noe mer. Men jeg har hatt et utrolig utbytte av det i forhold til jobben min. Hvis jeg skulle bestemt, så ville jeg pålagt alle journalister å blogge.

At jeg falt for Twitter var nok i hovedsak basert på journalistiske verdier: jeg holder meg oppdatert på mediedebatten, nettjournalistikkens utvikling og nyhetsbildet.

Så langt har jeg vært heldig. Mine sjefer har sett hvilken verdi det har. Jeg får et inntrykk av at det ikke er det samme alle andre steder. Men når alle medier blir sosiale, hvem vil foretrekke de usosiale?

Anbefalte:

Nina Nord om Journalistikk 2.0

John Einar Sandvand presenterer Aftenpostens tre enkle regler

NONA: Trengs regler for journalisters bruk av sosiale medier?

Alle opptakene av debatten

FrøkenMakeløs: Toppbloggere og lenkekjærlighet

Noen flere som har sagt lure ting om dette? Tips meg!

Jeg har jo ikke funnet opp alt kruttet selv, utgangspunktet var jo også dugnads-kronikken mot Hege Skjeie, så jeg har lovet å dele presentasjonen min videre.

Så her er selve presentasjonen:

Du kan også finne som en Google-greie her hvis det er enklere.

Manus:

Jeg har ikke et veldig ordentlig manus, for jeg snakker best når jeg bare snakker. Jeg har prøvd å samle litt trådene for å legge det til her:

Generelle tall:

OBS! Lyd-advarsel!

(Stopp ved 1,27.)

Internett i Norge: 90 mot 50 i Europa

De som er på nett er også mye på nett:

- 86 prosent minst en gang i måneden

- 73 prosent er på internett hver dag

Sosiale medier:

- 106 minutter hver dag – sammenlign med 187 minutter for tv

Aldersfordelingen: 15-29 141 minutter vs 60 + 61 minutter

Nettsamfunn:

- 63 prosent er med i ett eller flere nettsamfunn

- 73 prosent av de som er på nett

- 1,8 nettsamfunn i snitt

15-29 2,1 vs 60+ 1,5

Og Gallup måler bare 15 +

Jeg skal jo snakke om Twitter, men det gir liten mening uten å sammenligne med noe:

Facebookbrukerne er der flere ganger om dagen
55 prosent bruker ukentlig
15-29 88 prosent

Utdanningsnivå

Twitter:
2006 – men tok av de siste årene
5 prosent ukentlig dekning
-usikre tall

15-29 og 30-44

Ingen tvitrer i Nord-Norge

Flere med inntil 4 høyskole

Så hvis Facebook er VG, hva er Twitter?
-forskjellene

Facebook over to millioner norske kontoer
- egen publiseringsplattform?
1/3 bruker den daglig

58 prosent har delt bilder eller video på nett
Privatlivet eller nyheter?

Twitter- gæmlisene?
rikingene?
luringene?

Så, hvor mye skrives om Twitter og Facebook?
Eksplosjon for Twitter

Ganger nevnt i norske riksaviser
43 prosent Twitter
57 prosent Facebook

Står ikke i forhold til hvor mange som er der, men kanskje i forhold til hvor mye som skjer?

Fra klikk til handling:

- Vi skal fjerne TV-lisensen og trenger deg for å få det til
- Obama

2700 over 500 oppdateringer

Twitter er tull
Hege Skjeie-kronikken

De vanligste innsigelsene – det er hva du gjør det til selv.

Tostegshypotesen

Viral markedsføring

Oponinonsledere er på internett og de er overrepresentert i sosiale medier

Kjenner dere til ulike maktdefinisjoner?
Påvirkningsmakt?
Det å kunne sette agenda?

Eksempler på saker som kommer fra Twitter….
Eksempler på saker som ble sterkt påvirket av Twitter…

Noen får slippe mer til – hvem er de? Forskjellen på Norge og internasjonalt.

Hva kan du bruke Twitter til?

Holde deg oppdatert på…
- nyhetsbildet
- mediedebatten
- samfunnsdebatten

Hvorfor må du forholde deg til dette?
@bårdvegar: Lang dag i en tabloid verden…
- Twitter killed breaking news
- Såh, bare en forkjøelse?
- Nedgang….

… men sosiale medier er, som internett, kommet for å bli. Hvilke kanaler som er der endrer seg, det er ikke så viktig, men det er bare mye å hente på å være med.

Framtida for de tradisjonelle mediene? Framtida for journalister?

–

Oppdatering: jeg lukker kommentarfeltet på denne, da det kommer så utrolig mye spam her. Beklager det og bare send meg en epost på hlkirknes @ gmail com hvis du vil bidra med noe!

Vi prøver oss for tiden fram med @abcnyheter-kontoen fordi vi ikke ønsket at det skulle være en robot, men folk der. Da blir det mindre tvitring, men forhåpentligvis bedre.

I forbindelse med saken hos Journalisten om journalister og tvitring så kom det fram at ingen av de spurte mediehusene har retningslinjer for bruk av sosiale medier. Vi har heller ikke noen fastslåtte, men noen foreslåtte vi diskuterer i forbindelse med en journalistisk plattform. (De er inspirert av andre sine, blant annet Poynter.org, men jeg fant dem ikke igjen på nettsiden deres nå.)

Så, med redaktørens tillatelse:

Utkast til retningslinjer for bruk av sosiale nettverk:

Som reportasjeverktøy

Sosiale nettverk er utbredt nok til at journalister som insisterer på å holde seg unna dem trolig vil gå glipp av gode muligheter og saker. Derfor oppfordrer vi til å bruke slike nettverk til å knytte bånd, finne ideer til artikler og å spore opp kilder.

• Det er bra å knytte forbindelser. Journalister bør sørge for at de bruker hele spekteret av verktøy til å innhente informasjon, inkludert ansikt-til-ansikt-intervjuer og det å komme seg ut på gata.
• Journalister må kompensere for vridningen man får i nettbasert journalistikk. Det er sannsynlig at kildene man finner via nettet er yngre, hvitere og mer velstående enn gjennomsnittet i samfunnet. Journalister bør hele tiden etterstrebe variasjon i hva slags perspektiver som blir formidlet i artiklene deres.
• Informasjon som samles på nett bør bekreftes uavhengig i den analoge virkeligheten. Gjennomfør intervjuer med kilder ansikt-til-ansikt eller via telefonen hver gang det er mulig. Sørg for å verifisere påstander og uttalelser.
• Sørg for informert samtykke. Det er lett for kilder å misforstå dine hensikter. Det er ditt ansvar å fortelle dem hvem du er, hva du gjør og hvor arbeidet ditt skal settes på trykk.
• Ta særlig hensyn ved kontakt med barn og andre sårbare mennesker. Når du kontakter barn, sørg for at de setter deg i kontakt med en ansvarlig voksenperson.
• Vær åpen med både publikum og kilder. La dem få vite hvordan du kom i kontakt med folk, i hva slags sammenheng du samlet inn informasjonen og hvordan du fikk informasjonen bekreftet (eller fortell om det dersom du ikke fikk informasjonen bekreftet).

Til å fremme arbeidet

Det er viktig og verdifullt å markedsføre arbeidet vi gjør gjennom sosiale nettverk. Mesteparten av dette ansvaret hviler på skuldrene til den enkelte ansatte. Men redaksjonen som institusjon er ansvarlig for noe av dette arbeidet. Når du fremmer arbeidet ditt:

• Vær presis og tydelig. Det er lett å sensasjonalisere eller overforenkle.
• Bruk lenking, og sjekk at lenken fungerer.

Balansegangen mellom personlig og privat

Noen journalister bruker sosiale nettverk som et profesjonelt verktøy. Andre bruker det utelukkende privat. Atter andre blander disse funksjonene. Det er stadig vanskeligere å rendyrke sine brukerkontoer på sosiale nettverk som rent private. Journalister må innse at alt på deres nettsider og profiler har potensialet til å påvirke deres rykte, og i siste instans troverdigheten til deres redaksjoner.

• Ikke post informasjon som kan sette deg eller din redaksjon i et dårlig lys, selv om du tror siden er privat.
• Bruk verktøyene, slik som begrensede profiler og privatinnstillinger, til å begrense adgangen til de mest personlige opplysningene.
• Innse at dine handlinger kan misforstås. Det kan hende du tegner deg som medlem av en gruppe for å få ideer til artikler, men andre mennesker kan tro du er en tilhenger av det disse gruppene står for. Fortell åpent om dine mål, i veggposter og med andre meldinger. Når det passer seg slik kan du fortelle på grupper der du deltar at du er på jakt etter ideer.
• En strategi kan være å tegne seg på en hel rekke grupper. Dersom du blir «fan» av et politisk parti, bli fan av andre partier i tillegg.
• Ha et bevisst forhold til dine kontakter og kommentarene deres. Slett kommentarer og stans kontakten med mennesker som skader ditt rykte.

Det siste punktet er kanskje det mest kontroversielle, slik jeg ser det. Legg også merke til at vi i dette utkastet har valgt å foreslå strategier i steden for å pålegge. Alle bruker sosiale medier forskjellig og vi tror ikke at våre journalister er helt like heller.

Jeg er veldig interessert i tilbakemeldinger, så det er strålende hvis du har noen synspunkter eller lignende forslag som du kan dele i kommentarfeltet.

Jeg snakka selv med flere i redaksjonen, i TV 2 og blant annet Erling Borgen. Du kan lese saken min her: -Uendelig tristat TV2 legger ned Dokument 2 (ABC Nyheter).

I Aftenposten valgte de å intervjue Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund. Det er ikke unaturlig og mannen har også flere interessante uttalelser. En av dem legger seg imidlertid inn i bevisrekken for at Kokkvold er vel moral-panisk for internett (fortsatt):

Kokkvold er spesielt bekymret for gravende journalistikk, fordi det etter hans syn ikke kan overlates til andre og nye medier.

–Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk. Dets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.

(Jeg lenker ikke til Aftenposten fordi de også er redd for internett og har som policy å ikke lenke.)

Øyvind Solstad (@osol) plukket opp sitatet og startet temaet #gravejour på Twitter:

Har du eksempler på god og grundig gravende journalistikk på nett? Bruk#gravejour på Twitter eller Delicious.

Jon Lien har gitt et godt bidrag i debatten ved å forsøke å se på hvilke ulike utgangspunkt Kokkvold og Solstad har.

Lien skriver:

Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene. I en papiravis, om man er først, har man storyen i et døgn. Det er ganske lang eksklusivitet. Det gjør at folk kjøper avisa di i butikken og kiosken. På internett er eksklusiviteten borte, ettersom man få minutter etter å ha publisert en nyhet, vil kunne finne den sitert godt nok på alle andre relevante nettaviser. Se for eksempel på striden som pågår mellom dn.no og e24.no. Storyen er bare ens egen til den er publisert, da er den alles. Altså lønner det seg å publisere mange nyheter raskt, ikke gode stories sjeldent. Det er Kokkvolds poeng.

Dette er nok sikkert det Kokkvold mener, men det er ikke riktig av den grunn.

For det første er det ikke lenger slik at et oppslag i en papiravis er eksklusiv. Det første NTB og mange av morgenvaktene i nettredaksjonene gjør er å sjekke papiravisene. Dermed har folk lest nyheten på nett før de kan sette seg ned med papirblekkene i lunsjen. Jeg tror ikke folk oppfatter papiravisene som en egen sfære og de aller fleste som leser aviser leser også nyheter på nett.

68 prosent av befolkningen leste papiraviser en gjennomsnittsdag i 2008, mot 72 prosent i 2007 og andelen som bruker internett en gjennomsnittsdag har økt, fra 66 prosent i 2007 til 71 prosent i 2008 ifølge SSB. I de seinere åra har det vært nedgang i lesing av papiraviser blant personer i alderen 9-79 år. Så hvis gravende journalistikk har en fremtid, så er det å nettet.

Jeg tror at god og gravende journalistikk er helt essensielt for at folk skal ha tiltro til og ønske å lese sakene som står i avisene eller nettavisene. Jeg er imidlertid usikker på hvordan de sakene gjør seg på salgsplakatene til papiravisene. Ofte er sakene deres utdaterte når lunsjtider kommer og hvis sakene er tilbakeviste for eksempel, er jo det ganske flaut resten av den dagen.

Det er derfor ikke noen stor forskjell på eksklusiviteten ved saker på papir og nett. Og argumentet om at det ikke skulle være like lønnsomt å lage god og gravende journalistikk på nett som på papir er håpløst.

At vi trenger flere lønnsomme bein å stå på på nett er utvilsomt. Men jeg har hørt noen rykter om at det ikke går så godt med papirtårnene heller.

I ABC Nyheter hvor jeg jobber har vi en journalist som jobber dedikert med gravende journalistikk (god gammeldags sådan) i tillegg til løpende graveprosjekt.

Jeg anbefaler å ta en titt på sakene til Ola Karlsen.

Her er tre eksempler som viser at nettet som kanal for journalistisk arbeid har et potensiale som gravemaskin i mye større grad en cellulose:

NRKs maktbasen Denne er ubrukelig på papir og helt fantastisk på nett. Den viser også et essensielt poeng ved nettet og det er at man ikke trenger ekslusivitet for å få kred og ære. Jeg er overbevist over at alle norske journalister har foretatt et søk her og at de gjerne gir en link hit hvis det fører til saker og avsløringer (hvis de ikke jobber i Aftenposten da).

BTs faktasjekk

Guardian.co.uk gjør journalistkk på nett på et annet nivå enn alle norske nettaviser. Les for eksempel om deres crowdsourcing-eksperiment hos Niemanlab

(Jeg kommer til å legge flere eksempler i Delicious under taggen #gravejour etter hvert.)

Dersom vi virkelig skal snakke om insentiver for gravende journalistikk på nett, Kokkvold, så la oss snakke om å endre pressestøtten. La den gå til gravende journalist-stillinger, uavhengig av kanalen eller bedriften de jobber i. Slik kan man rette støtten inn mot god journalistikk i steden for å ubetinget støtte granskogsmassakre.

Oppdatert: Jeg anbefaler også Kristians opplysende innlegg om knights og bloggere. Forvirret? Gå til ham og bli uforvirra.

Oppdatert igjen: Sven Egil Omdal (@svelle) presenterer i hans faste spalte Medieblikk noen svært gode observasjoner. Jeg siterer:

Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse.

Tord Selmer-Nedrelid tar også for seg Kokkvolds uttalelse på sin blogg. Han mener at vi må se fremover og ikke hegne om det som funket før.

Hvem kan være uenig i det?

Samtidig har medieeiere fått panikk og kutter til beinet i de fleste redaksjonene.

Gudmund Hernes har en kronikk i Morgenbladet der han angriper journalister og lager et slags forsvar for medieeiernes grådighet ved å vise til at journalister til tider er fantasiløse og dårlige.

Aftenpostens debattredaktør, Kjell Dragnes, biter ikke bare på kroken, han svelger søkket og snøret også, og det med hard konkurranse fra Helge Øgrim i Journalisten.

Jeg må innrømme det, jeg skjønner at de reagerer som de gjør. Gudmund angriper direkte Kjells journalister og dermed må han svare for dem. Jeg hadde bare ønsket at de angrep tesen hans og ikke sleiveriene. Det begås og kommer alltid til å begås overtramp, men det finnes en viktigere diskusjon.

Av Jan Thoresen (CC-BY-SA) (klikk for å gå til bildet)

Poenget til Hernes er at siden eierne ikke tjener nok penger så er det enten for får lesere, for mye presse eller for mange journalister. Og fordi mange journalister ikke leverer god nok journalistikk, så kan færre like gjerne levere dårlig journalistikk fra Oslo som fra Paris. Han skriver:
Schibsteds nye konsernsjef Rolv Erik Ryssdal sier «Vi må ha en tøffere lønnsomhetskultur inn i Schibsted.» Da er utenlandskorrespondenter et sted å kutte, siden det de skriver av, er på nett – slik at det billigere kan skrives av hjemme.

Tord E. Nedrelid har også vært inne på den samme argumentasjonsrekken tidligere. Han skriver:
[Da] er ikke medieutviklingen en trussel mot journalistikken, bare mot den slappe journalistikken, som hvem som helst kan gjøre like enkelt, like bra, og oftest mye raskere.

Jeg tror det å ha journalister og fotografer på det stedet der det skjer noe, gir bedre journalistikk, nesten uten unntak. Nå er det slik at jeg kan få tak i kilder fra pulten min raskere og bedre (enklere å sjekke), noe som gjør det enklere å la være å dra, men det betyr ikke at sakene blir bedre av at man blir inne. Oftest blir sakene bare likere.

Jeg tror ikke man skaper god journalistikk ved å redusere antallet journalister. For å få godt innhold må du ha gode journalister til å skape det. Journalistikk skjer ikke av seg selv.

Når medieeierne nå kutter, omstrukturerer og strammer inn så er det leserne dette går utover. Og til slutt medieeiernes egne produkter.

Fra mine kilder i de mange kriseredaksjonene rundt om i dette lange landet så hører jeg mye om dårlig stemning, ingen tillit til eierne, men også om at journalistene som forsvinner omtales som “daukjøttet”. Jeg håper ikke jeg avslører noen nå, men hvordan kan du ha som spesialfelt å bare skrive om søte dyr? (Ja, selvsagt i en papiravis.)

Så gæmmel-journalistene(og dette har ingenting med alder å gjøre): våkn opp! Dere ødelegger fremtida til oss andre, når dere ikke følger med på utviklinga. Dersom deres dårlige kvalitet skal legge premissene for debatten om medienes framtid og hvor mye kvalitetsjournalistikk koster i Norge, da sliter vi.

Og så må jeg kjempe litt om den kroken jeg også. For det er helt latterlig at mange fortsatt ikke siterer og lenker til kildene sine. Aftenposten har en uklar lenke-praksis fra et annet århundre.

Når man lenker til kildene dine sparer du leserne dine for å måtte søke dem opp selv. Det å kunne hente fram tidligere artikler, vise hva andre skriver om det samme, avsløre intervjuobjekters agenda, dokumentere det du sier og bevise for leserne dine at du er til å stole på og at du ønsker å hjelpe dem med å finne informasjon, det er det som er avgjørende.

Dersom du lenker til interessante kilder vil lesere huske det og komme tilbake senere.
Du kan ikke undervurdere at Norges største samling av redaksjonelt vurderte lenker, ABC Startsiden, er Norges tredje største nettside.

Men kjære eiere, dersom dere ønsker bedre journalistikk, så er ikke kutt måten å gjøre det på. Erfarne journalister har en helt unik kompetanse når det gjelder å kvalitetssikre innhold, ikke glem det. Det pågår også en medierevolusjon, la folk få den videreutdanningen de trenger. Kildekritikk på nett må læres, det kommer heller ikke av seg selv.

Som Espen Andersen så godt formulerer det:
Det er ikke vanskelig å avsløre plagiat, men det medfører endel ekstraarbeid (både innen pressen og innen akademia) [...].

Dette er en del av kvalitetssikringen jeg jobber med. Men selv om jeg tror det gjør produktet vårt bedre, så blir det ikke billigere.

Det finnes mange bra måter å ta andres stoff videre på, og Anders Brenna har skrevet godt om det. Les også mitt innlegg om ABC Nyheters erfaring med CC-lisensert fellesstoff.

Hvorfor du ikke plagierer mer enn en gang på nett fra Astrid Meland. (PS, kommentaren som avslører plagiatet kommer på side 2 og har overskriften “Journalistikk i særklasse”)

Bjelken i Morgenbladets øye. Bare fordi dere ikke slapp personen til hos dere betyr ikke at han er sensurert.