– Obama hadde utvilsomt trengt Ted Kennedys støtte i sitt arbeid med å få gjennom helsereformen. Nå kan man bare håpe på at Obama kan spille på Kennedys ettermæle, og argumentere for at en helsereform vil være en verdig minnesmerke etter Kennedy, sier USA-ekspert Ole O. Moen.

Demokratene er dermed både panisk sørgende over en av USAs siste kongelige og samtidig svært ivrige etter å få valgt en etterfølger til Kennedy så snart som mulig, siden hans dødsfall betyr at de taper flertallet på 60 av 100 som de trenger for å stanse republikanske forsøk på å hindre at lovforslag blir vedtatt.

Her er hele tegningen:

Maru!

Her er en liten smakebit: 

Maru and big box

For oss som synes #Aker-saken er interessant, men som har hatt mest utbytte av å lese Aker-skandalen for nybegynnere av Toralf Sandø i aftenbladet.no, så var det mye moro på Twitterfeeden i dag. Jeg måtte faktisk ta et søk i ettertid, for jeg klarte ikke følge med på alt underveis (den irriterende jobbingen).

VGNettMads: #Aker Hvis jeg ikke får stille et spørsmål snart, så sprekker jeg! about 8 hours ago
(Det morsomste er at tvitten kom rundt halvveis ute i pressekonferansen.)

about 5 hours ago

BjornJarle: @atleh I framtida vil alle svare likt på den typen spørsmål: Jeg var på Twitter #aker about 5 hours ago

Og ja, det er meg.

I alle fall i forrige episode.

Med utolmodig, men uendelig hjelpsom masing fra @andreasl har jeg i løpet av året kommet meg på Twitter. Engasjert som jeg er synes jeg det er helt fantastisk. Det er rett og slett alt som Facebook ikke er.

Jeg har sagt det til noen, men jeg gjentar det nå. Twitter er så mye morsommere for de folka jeg følger der er så mye mer spennende enn vennene mine. (Men jeg er gla i dere også altså.)

Som journalist har jeg valgt å følge et knippe med bloggere, utviklere, fotografer og mediefolk generelt. Det gir meg utrolig spennende input i en hverdag som kanskje ikke gir meg tid til å sette meg inn i alt som er nytt i mediebransjen (og her skjer det utrolig mye for tiden!).

Derfor bruker jeg Facebook som en “privat” sfære i større grad og fokuserer mer på jobb og annet på Twitter.

Dermed føltes det som jeg trengte en liten oppdatering på Facebook. Jeg har allerede alle de strengeste privatsettingene som går an, men jeg gikk igjennom vennelisten min og så at det var en del folk der, som jeg strengt tatt ikke så på som venner også.

Nå er det kanskje ikke så nytt. Og jeg har også hatt en regel om at jeg ikke har folk der hvis jeg ikke ville stoppet opp hvis jeg hadde møtt dem irl (eller afk) og spurt hvordan de hadde det og vært interessert i svaret.

Men jeg endte altså opp med å slette like over hundre venner.

Så kom jeg i skade for å prate om dette med pappa’en til Ida og la til kommentaren “Facebook er så 2008, altså”.

Og dermed var det gjort.

Ida Inlogget: Vraker hundrevis av venner er den tredje mest sette episoden, så det er jo kult.

I ettertid har jeg da fått opplyst at det var Twitter som var greia i 2008 og at Facebook er kommet for å bli. Selv om det har blitt en intern spøk (på min bekostning ).

Samme for meg, egentlig. Jeg registrerer at den raskest økende gruppa på Facebook er de over 40. Og da jeg prøvde å si at vår dekning av #moltemyr -saken var et eksempel på Twittermakt har flere påpekt at tvitrerene ikke akkurat er folk flest:

Per i dag er twitter i Norge et nokså marginalt fenomen målt i størrelse, men med forholdsvis solid deltakelse fra journalister og mediefolk, politikere, akademikere og teknologifolk. Ikke akkurat Joe the Plumber, med andre ord. -Iacob

Uansett, jeg er fortsatt entusiastisk!

Og jeg ser at det er flere som er det også:

Bente Karlsnes har gjort seg noen gode tanker rundt saken også, hun konkluderer med dette:

The science teacher and the principal at Moltemyr school are still wondering what hit them, and even though the article is “removed”, nothing is properly removed from the internet. Scary or lovely as it is, this is social media in action, on a small scale. Technology has evolved (for the better, I would argue), just like Darwin argued that humans have evolved. We will see more stories like this, trust me.

Nedrelid kaller det en grasrotkampanje.

@virrvarr, som kan ha startet (dette er debattert) det hele mener at dette lover godt.

Det er fortsatt journalistene en må forbi dersom man skal nå fram i den stooore offentligheten (hvem er dette egentlig? Det er ikke Stortinget lenger, er det Dagbladet? VG? VG Nett? eller er det alle bloggene? Finner vi den på Twingly?), men jeg tror at den litt mindre personlighetskvalme Twitter er et eksempel på at hinderne for å nå fram er lavere og at journalistene i større grad kommer halsene etter en debatt som allerede har oppstått.

Men så lenge vi kommer, så kommer vi godt, eller hva?

Og nettopp derfor (at du har sett det tusen ganger altså), tror man også at det skal gå så greit. Samboeren klarte seg helt fint bare sekunder før også.

Men som du kanskje allerede har skjønt av tittelen. Det gikk ikke greit. Det gikk dårlig. Jeg falt, eller tryna, forover i det den enorme dromedaren skulle reise seg opp. Til stor moro for både samboer og semi-beduiner.

Så moro synes de det var at de gjenfortalte historien til alle de andre semi-beduinene, med peking og latter, hvorpå (for semi-beduiner er like hyggelige som jordanerne) de alle red bort og spurte høflig hvordan det gikk med meg.

Og til tross for blåmerker og et par avrevne negler, så var det absolutt verdt det. Ri på en dromedar, hvis du har mulighet. (Men hold deg fast i salen, både foran og bak.)

Wadi Rum var imponerende vakker. Ørken er ørken, tenker du kanskje. Men nei, uten å ha sett noen annen ørken, er jeg helt sikker på at Wadi Rum er blant de vakreste, om ikke den vakreste.

Kort oppsummert er Wadi Rum en del av den arabiske ørkenen. Men på grunn av kombinasjonen av sandstein og granitt har det blitt noen spesielle fjellformasjoner i området. Det er nå en av de viktigste turistattraksjonene i Jordan, som står for rundt 10 prosent av økonomien til landet. Det er også kjent som et av stedene der filmen Lawrence of Arabia ble innspilt.

Faktisk så velger den jordanske kongen Abdullah den andre å bo to uker i telt i Wadi Rum hvert år.

Abdullah den andre er det også bilder av overalt og han bygger hus, både til beduiner (derfor er de semi-beduiner nå) og de vanlig husløse.

Beduinene er de eneste som får drive med oss turister i Wadi Rum, de slipper også å betale skatt for det de tjener på turismen. Slik gjør man gode samfunnsborgere av beduiner, tydeligvis. Nå er det bare rundt 10 prosent som fortsatt lever i telt og reiser rundt i ørkenen.

Men de var hyggelige de semi-beduinene vi møtte altså. Igjen møter vi bare mennene, men ifølge vår lokale guide Ali (som er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen), jobber også kvinnene med turismen, de bare går hjem i firetiden. Heller ikke på hotellet er det noen jordanske kvinner, alle kvinnene som jobber her er fra gjestearbeidere fra Sør-Asia.

Flere bilder fra Wadi Rum: (alle bildene på Flickr)

Det var helt fantastisk. Kontrastene gjør hele opplevelsen magisk:
Det varme vannet og den veldig veldig kalde vinden, det merkelige blåhvite og myke vannet midt i det sorte øde lava-landskapet.

Se også bilde fra Andreas H. Lunde.

En av de mest naturlig kritiske journalistene jeg kjenner var helt overbevist om at alle så veldig mye yngre ut etterpå. For vannet og den hvite gørra du smører på ansiktet skal ha gode helseeffekter.

Jeg synes det var deilig. Men jeg ligger fortsatt på hotellrommet med feber og er tett i alle kanaler, så helsebringende eller ikke, det fikset i hvert fall ikke det.

Men noe som egentlig er enda mer imponerende er måten islendingene har laget en turistattraksjon av spillvann.

Kort oppsummert: Island er en stor øy nesten uten trær, men med mye rart under bakken som islendingene vet å utnytte.
Øya ligger på den midtatlantiske ryggen hvor de eurasiatiske og nord-amerikanske kontinentalplatene glir fra hverandre og skapet et såkalt varmepunkt. Disse forholdene gjør området geologisk svært ustabilt med hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd.
Men den geologiske aktiviteten gir også varme kilder som islendingene utnytter til oppvarming, kraftproduksjon og i turistnæringen. De pumper opp utrolig varmt vann, bruker dette til å skape elektrisitet og til å varme opp annet vann, som de igjen sender til det nærmeste tettstedet og den tidligere natobasen, både som vannbåren varme og som varmtvann.

Men i prosessen sitter de igjen med det ikke lenger 200 grader-vannet som de hentet fra jordens indre. Hva gjorde de med det? Vel, pumpet det bare ut på utsiden av bygget, slik at det selv kunne synke ned igjen i jordens indre.

Etter hvert danner det seg en liten dam der, med det rare svovelholdige vannet som de lokale kidsa bada i når de er på en snurr. (Alle som har vært med på fylle-bading kan se for seg hvordan det gikk til. (Fun fact: Reykjavík har sju offentlige bad, av dem er kun ett under tak.))

Et par ord om helsebringende effekter sprer seg og etterhvert kommer folk fra andre steder for å plaske rundt i vannet.

Og det er her islendingene ser sitt snitt til å virkelig utnytte dette. Og det har de gjort.

Den blå lagunen er nå et slags badeanlegg, men dusjer, bar, resturant og gift-shop (selvsagt). De har et skikkelig opplegg, rett og slett.
Og Den blå lagunen er en av de hotteste turistattraksjonene på Island.

Island er i en.. vel, økonomisk krise. I dag ble det kjent at nordmannen Svein Harald Øygard blir ny sentralbanksjef på Island – etter anbefaling fra Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen.

Hva betyr dette for turismen? Den har økt med rundt 10 prosent over de siste ti årene og hadde sin topp i fjor.
Men den fortsetter å øke, om enn ikke i samme tempo. Og den svake valutaen tiltrekker også kjøpeglade turister.

Are you here for the nature or the exchange-rate?

På Island er du velkommen uansett, for de vet å utnytte det de har, om det er illeluktene, lukent vann eller utrolig dårlig økonomi.

Veggene er ubestemmelig-korridor-farge og dørene er grønne med skilter på. Du vet du er på en institusjon når det er små skilt på døren.

De har faktisk gjort en innsats da. Ikea-bilder av blomster dekorerer veggene mellom dørene. Jeg er usikker på om det gjør det hyggeligere her eller om det bare blir enda tristere.

Jeg skummer skiltene jeg går forbi; Lager, vaktrom, Adgang kun for underernærte, ny gang…

 Eh… Hva var det? Jeg går to skritt tilbake og leser en gang til. Og der, på en veldig smal skapdør, er beviset for at den finnes. Sykhus-humoren finnes og den er herlig!

Jeg ler høyt og så går jeg videre. Men det var et fint lite glimt i en veldig trist gang på kreftavdelingen på Hamar.