Men vi begynte å diskutere hva det kostet å være medlem og så ballet det på seg. Jeg har dermed testet hvor lett og hvor dyrt det er å bli medlem i de største norske partiene.

Vinneren er: FRP!

Hvordan jeg kom fram til det? Slik gjorde jeg det:

1. Jeg skriver partinavnet inn i Google og går inn på det som ser ut til å være riktig.

2. Jeg forsøker å se hvor jeg kan melde meg inn på siden og prøver å finne ut hvor mye det koster.

Jeg vektlegger:
- Antall klikk
- Hvor lett tilgjengelig informasjonen er
- Hvor mye det koster og hvordan medlemsavgiften er organisert

Taperen:

Ikke akkurat oversiktelig på Senterpartiet.

Senterpartiet havner på bunn. Jeg kommer inn på en ganske oversiktelig side, men det viser seg å ikke inneholde medlemsskapsinformasjon i det hele tatt. Jeg prøver å gå inn på Spørsmål og svar, men det er en skikkelig roteside.

Jeg ser av url’en at dette kanskje er en valg-side og legger først da merke til denne teksten øverst til høyre: “SENTERPARTIET.NO (ordinær vev)”

På den “ordinære vev‘en” får jeg imidlertid muligheten til å Bli medlem.

Lenken tar meg til en side som heter SPRINT, hvor jeg ikke kan komme tilbake til hovedsiden og jeg har ennå ikke klart å finne ut hvor mye det koster, men jeg har for lenge siden sluttet å ha lyst til å melde meg inn.

Resten:

Det er lekkert hos Arbeiderpartiet, men det hjelper lite.

Arbeiderpartiet har veldig pene sider. Men jeg brukte litt lang tid på å skjønne at AKTIV var fanen jeg skulle inn på. Kanskje tilgivelig, siden der er så tilgjengelig at man før eller siden oppdager det.

Men at jeg havner på en underside hvor jeg kan vinne valget med Ap eller kjøpe boka Samtaler. Jeg håper ikke de aktive i Ap trenger å vite hvorfor de skal stemme på partiet?

Lenken Bli medlem ligger imidlertid lett tilgjengelig til venstre, men jeg kommer inn i et merkelig system. Her må jeg klikke meg gjennom og lese en komplisert bruksanvisning som ikke forteller meg hvor mye det koster en gang. Jeg kan betale medlemskapet med en gang da.

Jeg kan ikke gå tilbake, men hvis jeg trykker på en liten rar lenke som sier “Mer info” kommer jeg til ny side som forteller meg hva jeg kan gjøre som medlem. Her finner jeg også hvor mye det koster under overskriften “Bruk Avtalegiro!”. (Medlemskontingenten i Arbeiderpartiet er kr. 250,- pr.år. Pensjonister, trygdede, hjemmeværende, arbeidsledige, skoleelever, vernepliktige og studenter betaler halv kontingent (kr. 125).)

Skjønner meg ikke helt på Venstres side.

Venstre har også en valgside uten innmeldingsinformasjon og du må inn på en liten lenke som sier “Til venstre.no” for å komme til den vanlige siden. Her er imidlertid Bli medlem-lenken lett synlig og innmeldingssiden er enkel og gir meg den informasjonen jeg trenger. At man har varierende medlemskapsavgift slik at jeg ikke aner hva jeg går med på å betale er latterlig. (Venstres sentrale kontingent er på 150 kroner, i tillegg kommer evt. fylkes- og lokallagskontingent, som varierer noe (totalt ca. 300-500,-).)

Toppen på Krfs side er som en annen side.

KrF har en grei side (veldig minus for autoplay) og jeg finner Bli medlem-lenken etter en scroll. Innmeldingssiden er enkel og forståelig. Kanskje ikke så rart at de er Norges nest største parti når det kommer til medlemmer. Jeg klarer imidlertid ikke helt å bli enig med meg selv om jeg liker at faktainformasjonen og meldemskapsreklamen først kommer etter innmeldingsskjema. (Medlemskontigenten i KrF varierer fra sted til sted. I de fleste lokallag koster det 200 kroner per år å være medlem.) Så igjen: Jeg aner ikke hva jeg går med på å betale og jeg klarer ikke å skjønne hva et “ektefellemedlemskap” er for noe?

Høyre vil drepe noen, men ikke for mange i trafikken.

Høyre har en fancy valgside med medlemskapsinfo. De har medlemskaplenken under nedfallsmenyen “Organisasjon” så den fant jeg ganske raskt. Men jeg lurer på om det er like logisk for de uten organisasjonserfaring? Det tar meg i alle fall til en side der jeg må lese en liten novelle før jeg kommer til skjema. Jeg får i hvert fall delvis informasjon om hva det koster (Kontingentsatsene i Høyre varierer mellom 100 til 400 kroner. Det vanligste er 300 kroner. Halv pris for pensjonister, studenter og trygdede.).

Kan du motstå det smilet?

Både SV og Raudt (eller rødt eller roedt?) har Bli medlem-lenke ganske synlig på sidene, som også gir et ryddig inntrykk. De har begge lett informasjon og mulighet for å melde seg inn eller motta mer informasjon på innmeldingssiden. Dette koster det å bli medlem i SV: Kontingentklasse 1: Kr. 100 pr. år (Pensjonister, studenter, vernepliktige, deltidsarbeidende, arbeidsledige etc.)
Kontingentklasse 2: Kr. 300 pr. år (Lønnsmottakere)
Kontingentklasse 3: Kr. 500 pr. år (Oppfordring til dem med høye inntekter)
Det første året som medlem betaler alle 100 kroner.

Fin side hos r*. Sjekk den gjengen til høyre!

Og dette koster det å bli medlem i Raudt:
Inntekt opp til 190.000: 150,-
Inntekt opp til 450.000: 450,-
Inntekt over 450.000: 900,-
Rød Ungdom: 50,- første året

Jeg er desverre en mistanke om at de begge kunne gjøre det mye mer komplisert om de ville. Man finner i det minste ut hva man må betale. Og visste du ikke hva partiet står for, så skjønner du litt hvor landet ligger – i alle fall når det kommer til skattepolitikken.

På Frps ellers fine side er Bli medlem-lenken det første jeg ser. Den tar meg videre til en like oversiktelig side som forteller meg hva det koster og hvor jeg kan sende inn skjema. Enklere blir det ikke. Dere andre: se og lær!

Frp har også et komplisert kontigentssystem, men det er forklart bra:
Hovedmedlem 300 Standard medlemskategori.
Husstandsmedlem 150 Hvis flere personer i samme husstand er medlem i FrP må minst en person være hoved- eller honnørmedlem, resterende kan være husstandsmedlem. Får ikke Fremskritt.
Honnørmedlem 150 Alderspensjonister 67 år (husk fødselsdato) / Uførepensjonister
Ungdomsmedlem 150 Ungdom mellom 15 og 30 år som ønsker både medlemskap i Fremskrittspartiets Ungdom og Fremskrittspartiet
Fremskrittspartiets Ungdom 50 Ungdom mellom 15 og 30 år som kun ønsker
medlemskap i Fremskrittspartiets Ungdom
Lokalt tillegg i kontingenten kan forekomme
Forholdsmessig kontingent beregnes for første år

De får selvsagt minus for den siste delen, men de er så lette at man nesten har meldt seg inn før man får summet seg noe jeg ikke var i nærheten av hos noen av de andre.

Hvorfor ikke gjøre det enklere? Kanskje de ikke vil ha mitt eller ditt medlemskap?

Forbundet har tre hovedstrategier:

1. Mediedekning og press på nasjonale politikere fra den sentrale ledelsen

2. Fagmedarbeidere som jobber jevnt og trutt med rapporter ect

3. Lokale foreninger med eller uten raringer som jobber med eller mot forbundets nasjonale strategi

Og for å havne i media, så hjelper det jo med et par av politikerpampene.

Så langt har disse politikerne varslet sin tilstedeværelse i Bergen:

- Utenriksminister Jonas Gahr Støre

- Finansminister Kristin Halvorsen

- Miljø- og utvilingsminister Erik Solheim

- Høyreleder og ivrig svømmer Erna Solberg

- Venstreleder Lars Sponheim

- Frps (Miljø)- og ENERGIpolitiske talsmann Kjetil Solvik-Olsen

Nå skal det jo sies at Kristin også var på forrige landsmøtet, men listen viser i det minste at kampen om miljøsaken er større i år enn tidligere.

Så spørs det om leder-Lars klarer å holde pressen på å konfrontere politikerne og ikke bry seg om de interne stridighetene rundt vindkraft, for eksempel..

Jeg ble så lei av de reklamene. Så jeg ga etter.

Jeg synes jo Spotify er genial, så var kanskje ikke så vanskelig å be.

Men jeg er utrolig glad for at jeg hadde muligheten til å prøve det gratis først. Ellers ville jeg jo aldri i verden funnet på å kjøpe det.

Jeg vil imidlertid understreke at jeg likevel ikke tror på betalløsninger på nett -sånn på generelt grunnlag.

Spotify svarte på et etterlengtet behov på en utrolig brukervennlig måte. Slik kom de i en særklasse på nettet.

Jeg tror ikke nyheter på  nett kommer i samme kategorien, selv om jeg kjøper vann på flaske…

Men det betyr at jeg har masse invitasjoner til overs dersom du kunne tenke deg å prøve Spotify gratis (med reklame). Bare gi meg eposten din så får du invitasjon av meg.

Oppdatering: Jeg har ikke flere invitasjoner igjen.

For oss som synes #Aker-saken er interessant, men som har hatt mest utbytte av å lese Aker-skandalen for nybegynnere av Toralf Sandø i aftenbladet.no, så var det mye moro på Twitterfeeden i dag. Jeg måtte faktisk ta et søk i ettertid, for jeg klarte ikke følge med på alt underveis (den irriterende jobbingen).

VGNettMads: #Aker Hvis jeg ikke får stille et spørsmål snart, så sprekker jeg! about 8 hours ago
(Det morsomste er at tvitten kom rundt halvveis ute i pressekonferansen.)

about 5 hours ago

BjornJarle: @atleh I framtida vil alle svare likt på den typen spørsmål: Jeg var på Twitter #aker about 5 hours ago

Bloggarnas makt är ett hett diskussionsämne i medierna, men bara en av tjugo svenskar läser någon blogg dagligen.

– Medierna blåser upp bloggarnas betydelse, säger medieforskaren Annika Bergström, som presenterade sin rapport vid det årliga SOM-seminariet på tisdagen.

Slik så Twitter-innlegget ut i BT.

Og det er ingen overraskelse. Og det er sikkert rett også. Svært få leser blogger daglig.

Det underbygges også av en annen forskningsrapport fra University of Missouri-Columbia som presenteres på forskning.no med konklusjonen:

Tradisjonelle nettmedier oppdateres oftere, bruker flere kilder og er åpnere for debatt enn blogger.

- Det hadde vært mer overraskende om folk med journalistutdanning ikke klarte å levere bedre nyheter enn mora mi, sier VamPus/Heidi Nordby Lunde.

Men så lenge mediene leser blogger daglig og rapporter innholdet grundigere og bedre, så sørger de jo for at deres lesere også får med seg hva som står i bloggene.

Da det sto på rundt #moltemyr ble jeg noe entusiastisk og mente at det var et eksempel på blogge/twitter-makt. Det har kommet mange flere bedre eksempler på det senere, men det interessante var da at Virrvarr påpekte da at:

twitring som setter dagsorden ikke er gjort av folk flest, fordi at du skal sette dagsorden er avhengig av at du er en sånn en som journalistene følger på twitter. På den andre siden er twitter litt som gressbrann når det først fungerer…

Poenget mitt er at det i større grad er nettdebatten (og ikke politikerne) som setter dagsorden og i stor grad bidrar med definisjonene i forhold til hva man skal mene noe om, hva man skal skrive noe om og hvordan det skal gjøres – også i tradisjonelle medier. Og den typen makt skal man ikke kimse av.

Jeg blir litt overrasket over at noen skulle tro at det skulle være nok at en enslig blogger skriver litt om noe og så faller det regjeringer hist og pist. Det er ikke nok at en enslig avis skriver en gang. Du må ha en gressbrann, eller mediestorm for å få til endringer fra ord.

Dessuten tror jeg det er på tide at journalister og andre forsøker å finne på noen andre måleinstrumenter for å vise innflytelse. Tidligere var kildene til media helt klare aktører som ønsket å påvirke (som politikere og organisasjoner, informasjonsmennesker og lobbyfolk), men hvordan skal man kategorisere noen som blogger om livet sitt og det de er interessert i.

Blogger du for makt? Det kan jo hende, hva vet jeg. Jeg blogger ikke for makt, jeg blogger fordi jeg synes det er vanskelig å si alt det over på 140 tegn

Under et halvt år før Stortingsvalget og bare et døgn før åpningen av Arbeiderpartiets landsmøte skjer katastrofen. Statsminister Jens Stoltenberg er sporløst forsvunnet.

I Arbeiderpartiet og regjeringen er det full panikk. Ingen må få vite at Jens er borte.

Klassekamerater. Anonym Forfatter på Kagge Forlag.

AP-sekretær Martin Kolberg setter i gang en dristig dekkoperasjon. Politiets Sikkerhetstjeneste bruker alt de har av ressurser for å finne statsministeren. I all hemmelighet kontakter utenriksminister Jonas Gahr Støre Dagbladets journalist Martine Aurdal. Han gir henne et oppdrag: Finn Jens!

Anonym forfatter har slått til igjen. Mannen som trodde han skulle bli avslørt etter tre uker etter sin første bok, har nå gitt ut en triologi. Han har sagt at grunnen til at han valgte å være anonym var at han ønsket fokus på bøkene og på seg selv som person. Grunnen skal være at han er lei av å være kjendis.

Det er skrevet utrolig mange artikler om mannen og bøkene. Mange, mange flere enn bøkene eller mysteriet fortjener. Men det er ikke et mysterium. Jeg merker så altfor godt hvordan det rykker i journalistnerven ved tanken på at det er noen der ute som har klart å lure seg unna alle de andre. Hvor fantastisk hadde det ikke vært å avsløre ham? (Ja, han er er en han.)

Og bøkene da, det er jo egentlig ønske-bøkene for journalister i kultur- og politikkredaksjonene i Dagbladet og VG. Her kommer det endelig en som sier det som det er. Som henger ut alle de pompøse folka de omgås dag ut og dag inn, men som de aldri egentlig kan slenge dritt om (hvis ikke det er skikkelig godt belegg for det) fordi (med mindre det er så godt belegg for det at de må forsvinne ut av maktens korridorer) så må de faktisk forholde seg til dem i morgen også.

Det disse bøkene gjør er å gi en gylden mulighet til å snakke dritt om mange av folka man ønsket å snakke dritt om. Elller noe. De gjør i alle fall narr av veldig mange. I den første boka nevnes det 150 personer fra det norske samfunnsliv (og jeg sitter ikke igjen med et godt bilde av noen av dem, egentlig).

Det er derfor mange anmeldelser og serier i de fleste medier der man prøver å avlsøre både bøkene og forfatteren. Alt for mange. For dette er hverken sant, viktig eller spesielt interessant. Det er på det beste litt morsomt (0k, det er ganske morsomt – til tider). (Og jeg er ingen kultursnobb, den eneste blogginnlegget jeg har skrevet om litteratur før dette har vært om Twilight – som jeg har lest alt for mange ganger.)

Jeg begynte å gjøre litt research på saken, før jeg bestemte meg for at det så mye annet jeg heller burde gjøre. Jeg tenkte imidlertid at jeg burde dele en del av dette med dere, for det kan jo hende det er noen av dere som ikke har noe bedre å gjøre, og da hadde det jo vært ok om vi fikk slutt på dette tullet og endelig fikk avslørt krabaten.

Dette er selvsagt basert på at alle som har uttalt seg til media har snakket sant og at journalistene har gjengitt dem riktig, noe som selvsagt kan gi en del feilkilder.

Etter å ha lest igjennom det meste (ikke alt) som har blitt skrevet om dette sitter jeg igjen med inntrykket av at dette er et av de best regisserte pressestuntene vi har sett på litteraturfronten i Norge. Disse bøkene hadde nok fått noe oppmerksomhet uansett (fordi de omtaler kjente personer (se på Se og Hør)). Men ikke på langt nær den oppmerksomheten de har fått rundt det faktum at forfatteren er anonym og bare venter på å bli avslørt.

Dette vet vi om han:

Det er en mann.

Han venter på å bli avslørt.

Dersom noen spør ham direkte, vil han innrømme det.

Rundt 25 av hans venner (ingen journalister) har allerede gjettet det.

Han ønsker å bli forfatter.

Bøkene var ikke hans ide, det var Kagge forlag som ba ham om å skrive første boken. De ringet Herman Willies først og Anonym var nr 2 på listen.

Han har ikke tidligere blitt utgitt.

Han er sannsynligvis ung (under 40) og fra Østlandet.

Mediene kommuniserer med ham gjennom Facebook, Kagge og på e-post.

Han gik ut og avkreftet en politisk agenda da boken ‘Kongepudler’ ble karakterisert som en drittpakke mot Trond Giske.

Den eneste gangen han har følt for å stå fram er da kjente personer påstår å vite hvem han er uten å gjøre det.

Han har ikke jobbet ved Statsministerens kontor. Han kjenner få av dem han skriver om og snakker mer om dem som bekjente enn som venner. Han hevder å gjøre research ved å intervjue folk og ved å google det han vil skrive om. Han sier også at han er god på å lese kroppsspråk.

Hans motivasjon for å skrive bøkene er å avlsøre hvordan ‘det egentlig foregår’.

Han skal være en form for kjendis og ønsker ikke mer oppmerksomhet rundt sin person. Han står ofte på gjestelister på fester, men ‘liker å snike seg inn’. Han drikker seg aldri full og mener at dersom han ble en kjent forfatter måtte han gjøre det ofte.

Han er godt kjent i Larvik.

Han har aldri tatt Danskebåten.

Han ser opp til Lars Saabye Christensen.

Han jobber på kontor.

Disse personene har blitt foreslått, men har benektet det offentlig og  i hvilke medier (ikke i noen som helst rekkefølge):
Kjell Terje Ringdal – kommunikasjonsperson (Dagsavisen)
Jan Thomas – medieperson (Dagsavisen)
Knut Haavik – eksredaktør i Se og Hør (Dagsavisen)
Vidar Kvalshaug – forfatter, journalist (Dagsavisen)
Henrik H. Langeland – forfatter (Dagsavisen og Dagbladet)
Reidar Mide Solberg – journalist (Dagsavisen)
Sigurd S. Rønningen – journalist (Dagsavisen)
Aslak Nore – forfatter, journalist (Dagsavisen)
Erling Kagge – forlegger og ekspolfarer(Dagsavisen)
Elisabeth Skarsbø Moen – kommentator, redaktør (Dagsavisen)
Ari Behn – Kongepuddel (Dagbladet)
Halvor Fosli – forlagsmann, redaktør (Dagbladet og NA24)
Stein Hernes – kommunikasjonsmann (Dagbladet)
Sverre Gunnar Haga – journalist, forfatter, kommunikasjonsmann (Dagbladet)
Eskil Engdal – journalist, forfatter (Dagbladet)
Lars Backe Madsen – journalist (Dagbladet og Dagsavisen)
Jens M. Johansson – journalist, forfatter (Dagbladet)
Hallgeir Opedal – journalist (VG, Dagsavisen og Dagbladet)
Knut Nærum – komiker, forfatter (Dagbladet og Dagsavisen)
Torgrim Eggen – forfatter (Dagbladet, Dagsavisen og NA24)
Jan Omdahl – skribent, kommentator (NA24)
Tarje Holtvedt – journalist (NA24)
Svein Tore Bergstuen – journalist, forfatter, kommunikasjonsmann(NA24)
Kjetil Try – reklamemann, forfatter (Dagsavisen og NA24)
Rolf Sønstelie – journalist (NA24)
Ingebrigt Steen Jensen – reklamemann, forfatter (NA24)
Anders Tvegård – journalist (NA24)
Jan Swensson – forfatter (NA24)
Fredrik Skavland – journalist, programleder (Dagbladet)
Herman Willis – forfatter (Dagsavisen og NA24)
Trygve Hegnar – redaktør (Dagsavisen)
Anders Giæver – journalist (Dagsavisen)
Harald Haave – redaktør (Dagsavisen)
Torbjørn Giæver Eriksen – Jens sin mann (Dagsavisen)
Dagfinn Nordbø – komiker (Dagsavisen)
Erling Lægreid – forfatter, journalist (Dagsavisen)
Odd Eriksen – politiker, flykaprerangriper (Dagsavisen)
Anders Hornslien – syndebukk (Dagsavisen)
Hans Rossine – teateranmelder, dramasjef (Dagsavisen)
Trond Giske – statsråd, kongepuddel (Dagsavisen)
Anne Holt – forfatter(Dagsavisen)
Hans Geelmuyden – kommunikasjonsmann (Dagbladet)
Henrik Steen – journalist (Dagbladet)
Are Kalvø – forfatter, satiriker (Dagbladet, BT)
Otto Jespersen – komiker (Dagbladet)
Thomas Giertsen – humorist
Ivar  Hippe – journalist (ifølge Dagbladet)
Jon M. Hippe – Fafo, direktør (ifølge Dagbladet)
Runar Døving – sosialantropolog (ifølge Dagbladet)
Tom Stalsberg – journalist (Dagbladet)
Terje Svabø – kommunikasjonsmann (Dagbladet)
Jo Heinum – AP-mann (Dagbladet)
Anders Hærland – rådgiver (Dagbladet)
Kyrre Nakkim – politisk redaktør (Dagbladet)
Kjell-Erik Kallset – nyhetsredaktør (Dagbladet)

(Listen bærer preg av at journalistene ikke har tenkt utover egen bekjentskapskrets, ikke har stolt på opplysningene fra forlaget eller kunne tenkt seg at det var noen uten tilknytning til miljøene i bøkene som har skrevet dem.

Om bøkene:
Kongepudler solgte 39.000
Kindereggeffekten solgte 21.000
Klassekamerater er trykket i 5.000

Mye av kildene til informasjonen gjengitt her er Dagbladet sin artikkelserie på papir, Dagsavisen sine artikler på papir og noen VG-artikler og informasjon fra forlaget Kagge Forlag. Jeg har linket til de sakene jeg har funnet på nett, men fordi jeg har søkt via A-tekst kan jeg ha oversett noen. Gi meg linken hvis du har den, så legger jeg inn.

Les også:

Anonym Forfatter av fr.martinsen

Earth hour er det beste partytrikset på lenge. Det og mojitomuffins, selv om glasuren ikke ble så bra. De smakte deilig av mynte, men ikke så mye av rom…

av ericlam

Mojitomuffins
via @Zmarting via @virrvarr.net fra VeganYumYum

Problemet var først at jeg ikke er veganer, men det løste seg fort da det viste seg at man måtte ha (eller kjøpe) en bok for å få grunnoppskriften til disse muffinsene.

Men min kjære Mormor fulgte aldri en oppskrift i hele sitt liv, så da tenkte jeg at jeg skulle dikte mine egne, jeg tror jeg ville hatt mer rom i og kanskje litt mer hvetemel og kanskje litt mindre banan eller ikke mose bananen, men dele den opp i biter og så ville jeg laget en ny glasur. Men er er oppskriften min:

Ta en halv + litt mynte, del i biter og kjør i blender med litt sukkerlake og litt deilig brun rom og saften fra to lime.

Kok blandingen inn litt, men pass på at det ikke karamelliserer seg eller mynten blir for brun.

Ta to bananer og kjør sammen med restene av de gode tingene i blenderen pluss litt limesaft og fire egg.

Hvisp 200 g smør og masse sukker hvitt. Bland inn bananblandingen og limeavkoket og vend inn nok siktet mel og 1 ts bakepulver.

Putt i muffinsformer og stek i 10-15 min midt i ovnen på 200 grader.

by evilcoffee

YumYum indeed.

Det er laget mye PR på Earth hour. Det er kanskje WWFs mest suksessfulle kampanje, så vidt jeg kan huske, noensinne. Noe veldig morsom PR også, som denne på Bård Vegar Solhjells blogg.

Det er ikke slik at kampanjen ikke har blitt kritisert. Som denne bloggen påpeker har de sterkeste kritikerne vært frappere eller raude.

106 norske kommuner med nærmere 3 millioner (norske) innbyggere deltok i aksjonen og slukket lyset for klimaet i én time lørdag kveld, ifølge VG Nett. Til og med Kongen slukka lysene.

Elektrisitetsmessig så sank det norske strømforbruket med om lag 300 millioner watt, ifølge beregninger Statnett har gjort (NTB). Det er ikke veldig mye, men hvis vi hadde skrudd av noe annet enn lyset, så hadde det kanskje fått større utslag.

Jeg tror klimaendringene allerede fører til store problemer. Ikke for meg. Og sannsynligvis for veldig få som leser dette (og da tenker jeg ikke på at blomstene dine er blitt forvirra, mamma). Men for de som bor på øyer som drukner eller de som opplever økt ekstremvær.

Jeg tror også at det kommer til å føre til enda større problemer i fremtiden. Igjen, ikke for meg og sånn, men for de som, hva heter det, bor i den tredje verden eller noe.

Og hvis man tar det litt innover seg. Tenker litt over det og kjenner litt på det. Da vil det kanskje være noe arrogant at man bruker så utrolig mye ressurser på å en så.. lite betydningsfull kampanje.

For selv om det er kult å se på alle bildene av lysene som skrus av i en time og det kanskje er noenlunde lettere å få VG Nett til å skrive om sex i mørket- kampanjen enn om mange av de andre sakene som WWF jobber med, så sitter jeg igjen med en følelse av at det må være tusen andre ting vi kunne gjort samtidig som kanskje ville hatt større effekt, både for å øke bevistheten om klimaendringer og får å hindre dem.

Internasjonal slutt å pumpe opp olje-dagen/året?

Hva med ikke-hogg-trær-time?

Men det var et kult partytriks, det var det. Og hvis vi kan redde verden med partytriks, så hvorfor ikke?

Det var helt fantastisk. Kontrastene gjør hele opplevelsen magisk:
Det varme vannet og den veldig veldig kalde vinden, det merkelige blåhvite og myke vannet midt i det sorte øde lava-landskapet.

Se også bilde fra Andreas H. Lunde.

En av de mest naturlig kritiske journalistene jeg kjenner var helt overbevist om at alle så veldig mye yngre ut etterpå. For vannet og den hvite gørra du smører på ansiktet skal ha gode helseeffekter.

Jeg synes det var deilig. Men jeg ligger fortsatt på hotellrommet med feber og er tett i alle kanaler, så helsebringende eller ikke, det fikset i hvert fall ikke det.

Men noe som egentlig er enda mer imponerende er måten islendingene har laget en turistattraksjon av spillvann.

Kort oppsummert: Island er en stor øy nesten uten trær, men med mye rart under bakken som islendingene vet å utnytte.
Øya ligger på den midtatlantiske ryggen hvor de eurasiatiske og nord-amerikanske kontinentalplatene glir fra hverandre og skapet et såkalt varmepunkt. Disse forholdene gjør området geologisk svært ustabilt med hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd.
Men den geologiske aktiviteten gir også varme kilder som islendingene utnytter til oppvarming, kraftproduksjon og i turistnæringen. De pumper opp utrolig varmt vann, bruker dette til å skape elektrisitet og til å varme opp annet vann, som de igjen sender til det nærmeste tettstedet og den tidligere natobasen, både som vannbåren varme og som varmtvann.

Men i prosessen sitter de igjen med det ikke lenger 200 grader-vannet som de hentet fra jordens indre. Hva gjorde de med det? Vel, pumpet det bare ut på utsiden av bygget, slik at det selv kunne synke ned igjen i jordens indre.

Etter hvert danner det seg en liten dam der, med det rare svovelholdige vannet som de lokale kidsa bada i når de er på en snurr. (Alle som har vært med på fylle-bading kan se for seg hvordan det gikk til. (Fun fact: Reykjavík har sju offentlige bad, av dem er kun ett under tak.))

Et par ord om helsebringende effekter sprer seg og etterhvert kommer folk fra andre steder for å plaske rundt i vannet.

Og det er her islendingene ser sitt snitt til å virkelig utnytte dette. Og det har de gjort.

Den blå lagunen er nå et slags badeanlegg, men dusjer, bar, resturant og gift-shop (selvsagt). De har et skikkelig opplegg, rett og slett.
Og Den blå lagunen er en av de hotteste turistattraksjonene på Island.

Island er i en.. vel, økonomisk krise. I dag ble det kjent at nordmannen Svein Harald Øygard blir ny sentralbanksjef på Island – etter anbefaling fra Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen.

Hva betyr dette for turismen? Den har økt med rundt 10 prosent over de siste ti årene og hadde sin topp i fjor.
Men den fortsetter å øke, om enn ikke i samme tempo. Og den svake valutaen tiltrekker også kjøpeglade turister.

Are you here for the nature or the exchange-rate?

På Island er du velkommen uansett, for de vet å utnytte det de har, om det er illeluktene, lukent vann eller utrolig dårlig økonomi.