av: Nationaal Archief via Flickr.

Som Geir Bakken sa på kurset jeg er på:
– Den påkrevde mentale revolusjonen er bransjens største utfordring.

Men om jeg blir matt av å diskutere betydningen av sosiale medier så blir jeg sjokkert av å høre hva nettfolkene i resten av medienorge sliter med.

I NRK er det Dagsrevyen som er det store for alle journalistene. Nettet er nedprioritert.

Hva skal TV2.no være? Skal de tease tv-programmene eller drive med nyheter? Har de i hele tatt bestemt seg?

Stavanger Aftenblad mente en liten stund at kommentarer og anmeldelser var ikke noe for nettet, men fant fort ut at det ikke var så lurt det heller.

- Nå skal vi satse, sa norske medier for litt over et år siden.
- Oi! Det ble litt dyrt!, sier mediene nå.

Og utviklingsprosessene som pågår har som mål å redde papiravisene, for man tror det er der inntektene er. Og så glemmer man at det er der utgiftene er også. Og at papir ikke har noe vekst-potensial.

Pål Nedregotten mener at mange nå ser på Ipad’en som en redningsbøyle for ideen om å ta betalt for redaksjonelt innhold.

Men de utviklingsressursene som nå brukes for å lage de fantastiske designene for Ipad har som mål å få brukeren til å bruke nettet som om det var en papiravis eller magasin.

Dette var kanskje ikke noen utrolig entusiastisk runde, men hvis dere lurte på hvorfor norske nettaviser er så treige, så skjønner man kanskje mer nå. For det virker som om man ikke diskuterer hvordan man skal ta nettavisene ett skritt videre, men om man skal satse på nettet i det hele tatt.

Se Nedregottens foredrag på Slideshare.

Litt av begge deler kanskje?

Jeg var med (les: ungt, kvinnelig alibi) i panel-debatt hos NONA (Nettverket for oss som jobber med nettmedier) om vi trenger retninglinjer for journalisters bruk av sosiale medier. Det var grusomt å se opptakene etterpå (skriver bak øret: ikke himle med øynene når man sitter i panel). En første for meg og et tema som opptar meg. Men det store motforestillingene kom ikke fram i debatten, som føltes mer som et menighetsmøte enn en debatt.

Det er imidlertid et viktig tema.

Hvem er jeg når jeg er på bloggen her? Hvilken hatt har jeg på meg? (Et populært uttrykk innenfor journalismen.)

Jeg mener jeg er et helt menneske. En stor del av min tilværelse er jobben min. Da jeg til slutt endte opp som journalist så la jeg til side alle andre mulige engasjement i samfunnet (politiske parti, organisasjoner og slikt). Det er heller ikke noe jeg legger av meg når jeg går hjem eller blogger eller tvitrer.

Men kan de rare tingene jeg sier til mine venner, kollega og familie potensielt skade eller i alle fall trekke i tvil min profesjonalitet? Kanskje? Men hva da med det jeg skriver her eller på Twitter?

I debatten i VG-auditoriet så trakk flere fram at journalister ikke i utgangspunktet har noe integritet hos leserne sine. Andre påpekte at hvis man har noe å skjule så er det bare bra at leserne nå kan avsløre dem.

Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting:

1. de arbeidsforhold-relaterte problemstillingene som taushetsplikt og lojalitet

2. de journalistiske utfordringene i forhold til personfokuset som kreves i sosiale medier og objektivitetsidealet

Punkt 1 må reguleres gjennom de vanlige kanalene i arbeidslivet. Typisk er dette behandlet i en arbeidskontrakt eller, som i VGs tilfelle, i interne regler.

For punkt 2 må det være opp til journalisten selv i stor grad. De fleste vil ha god nok følelse med journalisten i magen for å se hva som eventuelt kan klines opp på konkurrentens forside. Men, basert på erfaringene til norske politikere og utenlandske journalister,  er det sannsynlig at vi får flere feiltråkk her.

Jeg tror retningslinjer, råd eller eksempler bare kan være et gode her. Så lenge det ikke hindrer noen fra å prøve.

Se innledningen fra debatten:

At jeg begynte å blogge var i utgangspunktet et journalistisk eksperiment. Nå har det nok blitt noe mer. Men jeg har hatt et utrolig utbytte av det i forhold til jobben min. Hvis jeg skulle bestemt, så ville jeg pålagt alle journalister å blogge.

At jeg falt for Twitter var nok i hovedsak basert på journalistiske verdier: jeg holder meg oppdatert på mediedebatten, nettjournalistikkens utvikling og nyhetsbildet.

Så langt har jeg vært heldig. Mine sjefer har sett hvilken verdi det har. Jeg får et inntrykk av at det ikke er det samme alle andre steder. Men når alle medier blir sosiale, hvem vil foretrekke de usosiale?

Anbefalte:

Nina Nord om Journalistikk 2.0

John Einar Sandvand presenterer Aftenpostens tre enkle regler

NONA: Trengs regler for journalisters bruk av sosiale medier?

Alle opptakene av debatten

FrøkenMakeløs: Toppbloggere og lenkekjærlighet

Noen flere som har sagt lure ting om dette? Tips meg!

Jeg har jo ikke funnet opp alt kruttet selv, utgangspunktet var jo også dugnads-kronikken mot Hege Skjeie, så jeg har lovet å dele presentasjonen min videre.

Så her er selve presentasjonen:

Du kan også finne som en Google-greie her hvis det er enklere.

Manus:

Jeg har ikke et veldig ordentlig manus, for jeg snakker best når jeg bare snakker. Jeg har prøvd å samle litt trådene for å legge det til her:

Generelle tall:

OBS! Lyd-advarsel!

(Stopp ved 1,27.)

Internett i Norge: 90 mot 50 i Europa

De som er på nett er også mye på nett:

- 86 prosent minst en gang i måneden

- 73 prosent er på internett hver dag

Sosiale medier:

- 106 minutter hver dag – sammenlign med 187 minutter for tv

Aldersfordelingen: 15-29 141 minutter vs 60 + 61 minutter

Nettsamfunn:

- 63 prosent er med i ett eller flere nettsamfunn

- 73 prosent av de som er på nett

- 1,8 nettsamfunn i snitt

15-29 2,1 vs 60+ 1,5

Og Gallup måler bare 15 +

Jeg skal jo snakke om Twitter, men det gir liten mening uten å sammenligne med noe:

Facebookbrukerne er der flere ganger om dagen
55 prosent bruker ukentlig
15-29 88 prosent

Utdanningsnivå

Twitter:
2006 – men tok av de siste årene
5 prosent ukentlig dekning
-usikre tall

15-29 og 30-44

Ingen tvitrer i Nord-Norge

Flere med inntil 4 høyskole

Så hvis Facebook er VG, hva er Twitter?
-forskjellene

Facebook over to millioner norske kontoer
- egen publiseringsplattform?
1/3 bruker den daglig

58 prosent har delt bilder eller video på nett
Privatlivet eller nyheter?

Twitter- gæmlisene?
rikingene?
luringene?

Så, hvor mye skrives om Twitter og Facebook?
Eksplosjon for Twitter

Ganger nevnt i norske riksaviser
43 prosent Twitter
57 prosent Facebook

Står ikke i forhold til hvor mange som er der, men kanskje i forhold til hvor mye som skjer?

Fra klikk til handling:

- Vi skal fjerne TV-lisensen og trenger deg for å få det til
- Obama

2700 over 500 oppdateringer

Twitter er tull
Hege Skjeie-kronikken

De vanligste innsigelsene – det er hva du gjør det til selv.

Tostegshypotesen

Viral markedsføring

Oponinonsledere er på internett og de er overrepresentert i sosiale medier

Kjenner dere til ulike maktdefinisjoner?
Påvirkningsmakt?
Det å kunne sette agenda?

Eksempler på saker som kommer fra Twitter….
Eksempler på saker som ble sterkt påvirket av Twitter…

Noen får slippe mer til – hvem er de? Forskjellen på Norge og internasjonalt.

Hva kan du bruke Twitter til?

Holde deg oppdatert på…
- nyhetsbildet
- mediedebatten
- samfunnsdebatten

Hvorfor må du forholde deg til dette?
@bårdvegar: Lang dag i en tabloid verden…
- Twitter killed breaking news
- Såh, bare en forkjøelse?
- Nedgang….

… men sosiale medier er, som internett, kommet for å bli. Hvilke kanaler som er der endrer seg, det er ikke så viktig, men det er bare mye å hente på å være med.

Framtida for de tradisjonelle mediene? Framtida for journalister?

–

Oppdatering: jeg lukker kommentarfeltet på denne, da det kommer så utrolig mye spam her. Beklager det og bare send meg en epost på hlkirknes @ gmail com hvis du vil bidra med noe!

Vel, noen velger fortsatt å gjøre det, saksmengden for 2008 var den tredje høyeste, men den sank også kraftig sammenlignet med året før.

Medieforsker Svein Brurås har sett nærmere på selvdømmeordningen i sin doktorgrad og frykter at PFU blir en sovepute for journalister.

(Den står på skal-lese-listen min i hvert fall.)

Og er det bare meg som synes det er litt spesielt at vinnerbedriftene er godt representert i juryen til Mediebedriftenes Landsforening sine årlige mediepriser?

Det høres ut som noe vi kunne finne på å kritisere hvis det gjalt noen andre?

Og begrunnelsene? Som @kremm sa det: Hmm. 3 av nettavisene jeg leser er blitt kåret til årets nettsted. Hva er egentlig kriteriene? Å oppdatere daglig? #nmd
1:03 PM May 6th from TweetDeck

Tormod Utne har stilt spørsmålstegn med hvorfor VG Nett har fått innovasjonspris for noe Sunnmørsposten gjorde først.

Et godt spørsmål, synes jeg, men regner ikke med at det kommer noe svar.

Og selvsagt: Gratulerer til alle som vant!

For oss som synes #Aker-saken er interessant, men som har hatt mest utbytte av å lese Aker-skandalen for nybegynnere av Toralf Sandø i aftenbladet.no, så var det mye moro på Twitterfeeden i dag. Jeg måtte faktisk ta et søk i ettertid, for jeg klarte ikke følge med på alt underveis (den irriterende jobbingen).

VGNettMads: #Aker Hvis jeg ikke får stille et spørsmål snart, så sprekker jeg! about 8 hours ago
(Det morsomste er at tvitten kom rundt halvveis ute i pressekonferansen.)

about 5 hours ago

BjornJarle: @atleh I framtida vil alle svare likt på den typen spørsmål: Jeg var på Twitter #aker about 5 hours ago

Bloggarnas makt är ett hett diskussionsämne i medierna, men bara en av tjugo svenskar läser någon blogg dagligen.

– Medierna blåser upp bloggarnas betydelse, säger medieforskaren Annika Bergström, som presenterade sin rapport vid det årliga SOM-seminariet på tisdagen.

Slik så Twitter-innlegget ut i BT.

Og det er ingen overraskelse. Og det er sikkert rett også. Svært få leser blogger daglig.

Det underbygges også av en annen forskningsrapport fra University of Missouri-Columbia som presenteres på forskning.no med konklusjonen:

Tradisjonelle nettmedier oppdateres oftere, bruker flere kilder og er åpnere for debatt enn blogger.

- Det hadde vært mer overraskende om folk med journalistutdanning ikke klarte å levere bedre nyheter enn mora mi, sier VamPus/Heidi Nordby Lunde.

Men så lenge mediene leser blogger daglig og rapporter innholdet grundigere og bedre, så sørger de jo for at deres lesere også får med seg hva som står i bloggene.

Da det sto på rundt #moltemyr ble jeg noe entusiastisk og mente at det var et eksempel på blogge/twitter-makt. Det har kommet mange flere bedre eksempler på det senere, men det interessante var da at Virrvarr påpekte da at:

twitring som setter dagsorden ikke er gjort av folk flest, fordi at du skal sette dagsorden er avhengig av at du er en sånn en som journalistene følger på twitter. På den andre siden er twitter litt som gressbrann når det først fungerer…

Poenget mitt er at det i større grad er nettdebatten (og ikke politikerne) som setter dagsorden og i stor grad bidrar med definisjonene i forhold til hva man skal mene noe om, hva man skal skrive noe om og hvordan det skal gjøres – også i tradisjonelle medier. Og den typen makt skal man ikke kimse av.

Jeg blir litt overrasket over at noen skulle tro at det skulle være nok at en enslig blogger skriver litt om noe og så faller det regjeringer hist og pist. Det er ikke nok at en enslig avis skriver en gang. Du må ha en gressbrann, eller mediestorm for å få til endringer fra ord.

Dessuten tror jeg det er på tide at journalister og andre forsøker å finne på noen andre måleinstrumenter for å vise innflytelse. Tidligere var kildene til media helt klare aktører som ønsket å påvirke (som politikere og organisasjoner, informasjonsmennesker og lobbyfolk), men hvordan skal man kategorisere noen som blogger om livet sitt og det de er interessert i.

Blogger du for makt? Det kan jo hende, hva vet jeg. Jeg blogger ikke for makt, jeg blogger fordi jeg synes det er vanskelig å si alt det over på 140 tegn

Tusen takk for din kommentar i lørdagens Dagens Næringsliv . Du satte selv i gang en prosess som vi mener motbeviser din hypotese.

Du startet en samfunnsdebatt rundt potensialet til Twitter (eller andre microbloggingsverktøy) for å kunne fungere som samfunnsdebatt, på Twitter. For dette innlegget er et av flere resultater av en dugnad for å svare deg. (Den finner du på Twitter under #svarHSiDN/SHiDN eller #HegeSkjeie eller #Skjeie, her er noen av innleggene.)

Det tok ikke lang tid før de første tvitringene om kommentaren din kom på lørdag. Noen anbefalte andre å lese innlegget ditt (slik man gjerne gjør på Twitter – man deler og anbefaler gode og viktige innlegg i samfunnsdebatten som foregår i alle kanaler). Men det var klart fra begynnelsen av at flere mente du hadde bommet på målet ditt da du avviste Twitter som mulig kanal for politisk debatt.

Vi ønsket først å svare deg i Dagens Næringsliv fordi det raskt ble klart at du verken har blogg eller bruker Twitter. Slik kunne vi ikke nå deg og diskutere saken med deg direkte, slik de sosiale mediene gjør mulig.

Dagens Næringsliv var ikke interessert i å ta inn innlegget vårt før etter påske, men heldigvis finnes det så mange kanaler på nett som gjør at man kan nå fram med sitt budskap på tross av at man ikke er fast kommentator i en avis. At flere stemmer kommer frem i offentligheten er som kjent demokratiserende.

Det største problemet med innlegget ditt er ikke at du mobber tvitringen til jensstoltenberg (Jens Stoltenberg) og helgape (Helga Pedersen). De er begge ferske tvitrere og trenger tid på å skjønne hvordan dette mediet fungerer, på samme måte som Kronprinsparet. Se heller på bardvegar (Bård Vegar Solhjell) eller Orjas (Elin Ørjasether) som ser ut som de har talent for dette.

Det største problemet ditt er at du ikke ser potensialet som Twitter har for å fremme samfunnsdebatten.

Slik Twitter fungerer har man, i motsetning til det du konkluderer, en del svært gode forutsetninger for å få til en svært god debatt.

Twitter er ikke et sted som fokuserer på person eller på presentasjon, men på innhold. Slik får man en saklig debatt. Man følger ikke venner, men de som har interessante tvitringer å komme med.

Det er et sted som belønner positive og konstruktive innlegg ved å svare og gjenta de positive og interessante innleggene.

At man bare kan tvitre 140 tegn om gangen gjør at man tenker seg om før man sier noe og prøver å formulere seg presist. Jeg har ennå ikke opplevd misforståelser. At man bare tvitrer 140 tegn om gangen oppmuntrer også til samtale.

Twitter fungerer også som en nyhets og aktualitetskanal og filter for de som bruker den. Det gjelder både kommentarer om aktuelle temaer, som din, nyheter på nett og blogginnlegg. Slik er det sjelden at de store tankene tenkes ut på 140 tegn, men de deles der.

The Web that is Us: ecstaticist

Ikke at det ikke går an, tenk på “frihet, likhet og brorskap” eller “Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter” eller “yt etter evne og få etter behov” eller “What’s in a name? that which we call a rose | by any other name would smell as sweet”. Din kommentar kunne lett også kortes ned til 140 tegn: “Twitter er bare tull, fordi det er overfladisk og uten rom for lange resonnementer.”

Det er mange som blir provosert av din kommentar, fordi det er så tydelig at du verken blogger eller tvitrer og dermed skriver om noe du har svært begrenset kjennskap til. Det er imidlertid klart at du som statsviter har kompetanse når det gjelder den politiske debatten. Vi som jobber med nett er mer positive til framtiden og vi har også tro på at politikerne nå beveger seg utpå i sosiale medier er det en stor utfordring for noen som bare er opplært til å komme med monologer og at de kommer til å skjønne spillereglene etter hvert.

Men også her overser du det potensialet dette skrittet har. Du påpeker at Obama er en viktig inspirator for Stoltenberg. Og, ja, se på Obama . Han har i hvert fall hatt utbytte av å ta nettet på alvor.

Nå er det ikke slik at samtalene på Twitter alltid er demokratiserende eller at politikerne må bruke all sin tid foran tastaturet, men det trenger ikke gå så veldig lang tid før du kommer til å tape valget dersom du ikke tar det på alvor.

Det er ikke slik at vi nå har et fullverdig demokratisk samfunn på nett, der alle er likestilte. Det vil vi sannsynligvis heller ikke oppnå, men vi er i en veldig spennende tid, fordi det skjer endringer i måten vi snakker sammen på og det uten tvil at det vil ha innflytelse på hva som blir sagt. Vi er mange som prøver oss fram og som prøver å se om nye løsninger kanskje kan være bedre enn det vi alltid har gjort. Dermed er det mindre interessant om man ikke liker det noen har sagt så langt og mer interessant hvordan vi kan få de til å delta bedre framover .

Politikk kommer fortsatt til å handle om ideer og politikk , men kanskje med litt innflytelse fra sosiale medier kan politikken handle mer om de gode idéene, de gode løsningene.

twitter is not a chat: twitter is not a chat

Fem enkle råd for din framtid (fritt fra journalisten.se m.fl.):
1. Vær sjenerøs med dine kilder og lenker. Ikke bare link til eget innhold. Retvitre (rt eller via) det andre skriver.
2. Følg andre.
3. Engasjer deg og diskuter. Begynn med @noenandre slik at andre kan følge tråden eller bruk #tema.
4. Last ned et twitterprogram som tweetdeck, det gir en helt annen brukeropplevelse.
5. Les over det du skriver, du er søkbar og andre kommer til å sitere deg.

Skjønte du fortsatt ingenting? Da bør du lese dette innlegget som er twitter for dummies .

Blogger om saken:

Twitterdugnad #svarHSiDN

Sure professorer og udugelige journalister

For dårlig til å publiseres på nett

Skal Stoltenberg delta i nettdebatten?

Dagens dummeste. Om hva? Twitter, baby!

Hege Skeijes mindrevitenhet

Nettdebatt?

Lei debatten om nettdebatten?

Del og vær glad:
Du kan bruke denne artikkelen! Siden vi synes dette er et såpass viktig budskap, har vi valgt å gi denne artikkelen en Creative Commons-lisens, nemlig Creative Commons Attribution Share-alike, som betyr at du fritt kan sakse teksten og også redigere den etter eget ønske, så lenge du lenker tilbake til denne som kilde, lenker til lisensen og publiserer din artikkel under samme lisens (gjelder også kommersielle aktører). Det er fint om du også bruker taggen #svarHSiDN. Slik kan samfunnsdebatten om dette temaet fortsette.

'Over Capacity'! by Shovelling Son

Jeg fortsetter og blir overrasket. Så blir jeg flau og til sist litt sint.

Burde ikke noen i redaksjonen ha reagert? Dette er jo bare flaut for Dagens Næringsliv. Man kunne jo spurt: hvor lenge har du vært på Twitter? Hvor mange følger du der? Hvor flittig bruker du det?

I mediene prøver man generelt å sørge for at kronikører vet noe om det de skal skrive om.

Bortsett fra nett-fenomener.

Men dette skriver Johannes Fjose Berg bedre om på FjoseBerg:

Skjeie er statsviter. Hvorfor velger hun å uttale seg om det hun må skjønne at hun ikke kan noe om? Det er som er synd er at neste gang jeg leser noe hun har skrevet kan jeg ikke vite om jeg kan ta det for god fisk.

Det er helt enkelt ikke så lett å skjønne hva Twitter er eller hvordan man skal bruke det. Det er rett og slett vanskelig. Jeg skjønte det ikke før @andreasl var i Gaza og brukte Twitter som et journalistisk verktøy.

Så fikk jeg det inn i artiklene hos oss, noe som vi senere har videreutviklet. Det er ikke alltid det er genialt, men under angrepet på politiskolen i Pakistan fungerte det utmerket.

Etter å ha prøvd det litt ut, skjønner jeg at Twitter er et genialt verktøy, både for å følge med på hva som skjer i den fantastisk spennende tiden vi nett-mediefolk lever i og for å debattere.

Mer om hvordan jeg bruker Twitter? Jeg er Stine – jeg ♥ Twitter

Fuglen sjøl. By Matt Hamm.

Twitter og andre sosiale medier er en gullgruve for oss journalister. Vi skjønner det av og til, men vi har fortsatt et enormt potensiale å ta ut.

Enda mer enn for oss, er sosiale medier en gullgruve for politkere. De har bare ikke skjønt det ennå. Det er nesten som jeg er redd for å skrive det her, merker jeg. Men på nettet kan de nå velgere, potensielle velgere og kommende velgere uten å måtte gå igjennom mediene.

Jeg skjønner ikke annet enn at dette må være den våte drømmen til en hver politiker. De har kanskje begynt å skjønne det litt, de har bare ikke alltid klart å lære seg de sosiale reglene for samspillet ennå. Men det kommer.

Og det er her jeg blir sinna. For selv om statsviteren Skjeie ikke skjønner Twitter, burde hun skjønne det!

Bård Vegar Solhjell sier lure ting om dette:

Årsaka er at nettet har i seg potensialet til å endre og demokratisere kommunikasjonen. Dei fleste store teknologiske gjennombrota i det forrige hundreåret gjorde det lettare for ein person å nå mange. Internett gjer det lettare for mange å nå kvarandre, og lettare for mange å nå den eine. Om vi vågar.

Han har i hvert fall begynt å skjønne det litt. Så langt har jeg ikke sett at han deltar sosialt ved å svare folk på bloggen sin.

Erlend Fuglum gjetter på æLenn at nettet og sosiale medier ikke vil ha innflytelse i norsk politikk før i lokalvalget i 2011.

Jeg tror det kommer før, jeg tror det allerede har det, vi har bare ikke skjønt det ennå.