Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!

Her er så underlig…

(Fra JEG SER av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.)

Jeg banner ikke så veldig ofte. Men den isende vinden tok nettopp tak i ytterdøra og slamret den igjen.

Jeg sto til albuene i papirdunken og da jeg prøvde å redde veien min inn igjen i varmen så velter den. Forrige ukes papirdinosaurer skøyter bortover snøen.

Og jeg står igjen i mørket og snøen. Ikke akkurat kledd for å være her lenger enn det skulle tatt meg å kaste papiret.

Katten kommer forsiktig fram for å undersøke hva det er som gjør meg så sinna. Hun snuser forsiktig på Obama og Michelle som vinker fra fredagsdagbla. Som jeg aldri egentlig fikk lest.

- Har du ikke fått med deg det i dag?

Den lille jenta så så sjokkert ut da jeg la papiravisene opp til kassadamen sammen med resten av varene mine. Hun har nettopp betalt for tyggisen sin.

- Eh.. jo, men jeg…

Jeg ble helt satt ut. For hva tenkte jeg? Jeg var jo drittlei av Obamas besøk i Oslo og trodde jeg virkelig på lovnadene om egne bilder eller noe ny vinkling?

- Det er mer å lese enn det som står på framsida, vet du, sier jeg. Jeg kan jo ikke trekke meg nå og legge avisene tilbake.

Men det mangler overbevisning. Jeg hører det selv. Jenta foran meg himler med øynene og stikker.

Og nå står jeg her, uten nøkkel, utelåst i snøen og det jeg blir trist av er at jeg aldri fikk lest de resirkulerte nyhetene. Nå har jeg i alle fall resirkulert papiret de kom på. For da jeg bladde opp så var det ikke noe mer. Det var ikke originalt, nytt eller interessant. Det var bare fint på forsiden.

Kanskje jeg kan tenne et bål her ute? Eller isolere kosebuksen min? Pusen har lagt seg fint til rette oppå forsidene. Hun foretrekker tydeligvis alt annet enn snøen.

Men heldigvis kommer naboen og redder meg og pusen. Hvem skal redde morgendagens papiraviser?