Det var snakk om å lage en kommentar om saken og da tilbød jeg meg å lage en illustrasjonstegning til. Jeg fikk hjelp fra Erik i forhold til hva som kunne fungere.

Og dermed ble den første skissen til.

Jeg tok utgangspunkt i skipet i logoen til Pirate Bay.

Jeg synes det er ok å ha med logoen til Pirate Bay også og vil gjerne ha med Telenor-logoen. Men etter litt drodling på å kombinere dem så tenker jeg at det er plass til begge på seilene.

Telenor-logoen er overraskende fin, synes jeg. Særlig etter å ha tegnet den et par ganger. Den er ikke så lett å få helt rett, men det skal jeg heller ikke. Jeg prøver å få streken til å se litt tilfeldig og rask ut.

Og så til Telenor-sjefen, Baksaas, selv. Det er den biten jeg synes er vanskeligst. Det å få et ansikt til å ligne, er ikke bare lett og når jeg ikke har så mange streker, så må de som er der være de rette.

Jeg lagde først en der han ser litt innbitt ut. Men det ble litt lite likt. Ansiktet hans er ganske firkanta, så jeg forsøkte å fremheve det. De som kan det å tegne karikaturer fremhever gjerne ett eller to av ansiktstrekkene. Jeg synes fortsatt det å få det til å ligne er vanskelig nok med ansiktet i de rette proposisjonene.

Du synes kanskje at jeg fokuserer veldig på at det skal ligne? Men det er viktig at man skjønner hvem det er hvis meningen skal komme fram. Denne tegningen kan jo fungere uten en person, men jeg synes den er bedre med.

Spørsmål nummer to var hvor stor jeg skulle gjøre ham i forhold til skipet. Det første utkastet synes jeg kanskje ble finest, men jeg fikk tilbakemelding på at han blir for liten. Jeg ser den. Ideelt sett så burde jeg nok ha laget hodet større enn kroppen også. Så når jeg forstørret Baksaas, så måtte jeg endre på seilene og logoene.

Jeg tegner med penn og blyant på papir og så skanner jeg det inn og setter sammen og fargelegger det i Photoshop. Dermed kan jeg endre proposisjonene som jeg vil.

Jeg lurte også på om jeg skulle legge til et lite sjømonster og tegnet en blekksprut og en slange, men jeg synes det til slutt ble renere og tydeligere uten.

Jeg er usikker på om den vil provosere noe. Jeg kunne jo tegnet Telenor-logoen som havet, som bare muliggjør Pirate Bay-skutens flyt, eller Baksaas bundet til masta, men det ble litt mer futt slik som dette.

Og resultatet av første runde kom forrige uke. Rettighetshaverne (som de så pent kaller seg) fikk ikke gjennomslag i Tingretten, men jeg tviler på at de kommer til å stoppe der.

Og hva jeg mener? Jeg mener at kravet om å blokkere en side som Pirate Bay er latterlig og ikke praktisk gjennomførbart.

Endelig kommer debatten om Datalagringsdirektivet i gang på ordentlig. Og jeg mener at vi vil se flere slike angrep i tiden som kommer. For alle retter og friheter (som ytringsfriheten) så finnes det også unntak (som retten til et privatliv). Unntakene sikrer styrken til hovedregelen. Så lenge vi som samfunn ikke klarer å finne en grense mellom friheten på internett og retten til eget åndsverk så kommer vi til å oppleve hardere angrep på den friheten og de andre nærliggende rettene vi har.

Mange synes å mene at det er rettighetshaverne selv som burde ha sørget for å utvikle gode løsninger som spiller på lag med de nye mulighetene i steden for å starte et kappløp med fildelerne om å finne på nye måter å blokkere innhold på. Uansett er jeg tvilende til at de vil klare det.  Hvem skal da gjøre det? Vel, kanskje de burde prøvd å få med seg Telenor på laget i steden for å saksøke dem?

(Som du ser har jeg en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike 3.0 Norway-lisens, så det er bare å bruke tegningen om du liker den, så lenge du sier det er jeg som har laget den og lenker til meg. Hvis du er en sånn som tjener penger, kan du ta kontakt først )

Friele argumenterte for et slikt regjeringssamarbeide «i morgen» hvis finanskrisen forverres. Det er interessante tanker som flere tenker, men som få sier høyt.

Tanken bør ikke bare sies høyt, men også tas noen skritt lengre. Ny internettbasert kommunikasjonsteknologi har åpnet for en samfunnsdebatt som går på tvers av miljøer, partier og ideologier, og det åpner for et politisk samarbeid på en helt ny måte.

I en Twitter-melding ble det skrevet at det Norge egentlig trenger i disse krisetider er en samlingsregjering bestående av Ap+Sv+Sp+KrF+V+H+Frp. Tanken var at verden og Norge står foran store utfordringer, og at det må være mulig å legge «små uenigheter» bak seg for å gjøre et felles løft.

Ideen er «coopetition», et Silicon Valley-begrep for å beskrive en markedssituasjon der man konkurrerer og samarbeider om hverandre. Modellen brukes bare delvis i politikken, men kan og bør utvides.

En sammenligning med idretten kan forklare hvordan. Der konkurreres det intenst, men med respekt og beundring for konkurrentenes prestasjoner når de er gode. I tillegg trener man ofte sammen til tross for at målet er å vinne over treningskameraten.

For å illustrere det hele brukes en #fotballmetafor fordi den største idretten i Norge er fotballen. Hvis man sammenligner, så kan man si at:

Politiker = fotballspiller
Parti = fotballklubb
Regjering = landslag
Statsminister = lagkaptein/spillende trener
Storting = fotballting, presiserer spillereglene.
Borger = tilskuer
Partimedlem = klubbfan

Ideen er at en klubbfan også er en landslagsfan. Når Norge spiller, heier alle laget frem, og spillere som konkurrerer i serien og i cupen, samarbeider om et felles mål. Dessuten tas landslagstroppen ut fra det som antas å være de beste spillerne til de forskjellige posisjonene, uavhengig av hvilken klubb spilleren kommer fra.

Ved å se på regjeringen som vårt landslag, kan vi se forbi smålige hensyn som lagtilhørighet (parti) og sette sammen et lag av de spillerne som er best egnet. Det som i fotballen er helt innlysende, har vært tabu i politikken.

Det vil det nok fortsatt være en stund fremover, men som velgere har de fleste av oss evnen til å se at det er både fornuftige og inkompetente politikere i alle partier.

Det er et paradoks at alle regjeringer, uavhengig av hvilke partier den springer ut ifra, sjeldent har plukket ut sine beste spillere. Samtlige regjeringer de siste 10-20 årene, og sikkert også før det, har blitt bemannet med en blanding av A- og B-spillere.

Taktiske hensyn kan være greit, men ikke nå. Vi vil ha en politisk ledelse av landet som tar oss gjennom finanskrisen, ved å ta beslutninger som demper nedturen og tar oss raskest mulig ut av den.

Nettdebatten er genial av flere årsaker, men en viktig grunn er at den gir oss muligheten til å lytte til meningsmotstandere når de argumenterer for sitt syn. Ved å få lytte til diskusjoner i miljøer man ikke omgås til vanlig, kan vi få en bedre forståelse for hvorfor meningsmotstandere mener det de mener.

Denne forståelsen gir oss bedre argumenter for våre syn, men den åpner også for en forståelse for at vi kan bli enige om mye tross forskjellige utgangspunkt. Vi ser for eksempel at man kan argumentere godt for Wikipedia-modellen fra både kapitalistisk og kommunistisk grunnsyn.

Sånt er veldig gledelig, og vi mener vi må ta med oss dette over i politikken. Noen få politikere har allerede gjort det, men fortsatt krangler de mest om de små bagatellene. Det blir det ikke slutt på, men i krisetider er det en fordel om vi får politikere som prioriterer det vi er enige om.

I Norge kunne dette fungere fordi de politiske uenighetene egentlig er svært små. Husk at debatten rundt statsbudsjettet vanligvis går på fordelingen av rundt en prosent av det totale budsjettet. De resterende nittini prosentene er man enige om. Selv debatten om privat og offentlig eierskap er ikke en enten/eller diskusjon. Vi diskuterer egentlig bare hvor pendelen skal stå.

Så hvem ville du hatt i en regjering dersom du kunne velge fritt fra partiene? Og hvilke departementer ville egentlig blitt problematiske på grunn av politisk uenighet?

Poenget må jo være å få landslaget til å virke. Det beste er om alle partier er med, men på landslaget gjelder ikke likhetsprinsippet. Landslaget må ha de beste spillerne i de riktige posisjonene.

I fotballen er det viktig å ha spillere som først og fremst tenker på laget som helhet, og slik bør også et medlem av regjeringen tenke. Det er også viktig å ha spillere som kan løpe og ha oversikt over hvor ballen er til enhver tid – de beste spillerne kjennetegnes tross alt for nettopp denne evnen.

Med dagens modell har regjeringene (uansett hvilke partier de springer ut fra) spillere som kun ser ballen når den blir sparket til dem, og slik kan vi ikke ha det. Regjeringen er tross alt landslaget vårt, og selv fotballhatere støtter landslaget når det går bra.

Om denne artikkelen:
Dette er en metafor for å få frem poenget om at det politiske spillet snart må endres.

Artikkelen er et eksperiment der vi har brukt den nye nettjenesten EtherPad til å skrive en artikkel sammen i sanntid.

Bidragsytere:
Anders Brenna
Hanne Løvik Kirknes (Katcho)
Tormod Klingenberg
Kristin K. Wangen
Ove Ragnar O.
Bjørn Helge Græsli
+2 helt anonyme

Artikkelen er lisensiert under Creative Commons Attribution-lisensen. Det betyr at hvem som helst kan gjøre hva som helst med artikkelen, så lenge det henvises til hvem som har skrevet dette førsteutkastet.

Her er innlegget.

Det er lagret noen revisjoner underveis, og det er mulig å skrive videre på det for de som ønsker å gjøre det.

Her er artikkelen i Ny Tid som inspirerte til både nettdebatten, fotballmetaforen og dette eksperimentet.

Her kan du følge #fotballmetafor på Twitter.
(Mange innlegg ble skrevet før Erik Kruse foreslo hashtaggen (til gruppering av diskusjonen))

Hva skjedde?
Flere av våre journalister er aktive på Twitter, så det var der vi først ble oppmerksomme på forsøket.

@andreasl hadde allerede laget en egen sak om Conficker på mandag.

Han kom imidlertid mente vi burde bli med på Din Sides prosjekt og legge ut saken fra @paljoakim.

Da hadde allerede Dagbladet ute sin versjon.

Vi tar en vurdering på saken og linkene. Vi føler vi har dekket saken, men synes prosjektet er spennende og vi kjører på. (Det hjelper selvsagt at det er en ufarlig sak som kan hjelpe leserne våre, som ikke reiser veldig mange presseetiske problemstillinger.)

Jeg la inn @paljoakim som byline og endret på teksten i bunn, med link og la til egne linker. (Omtrent like mye arbeid som med en NTB-melding.)

Med en litt hard vinkling (til oss å være) og lang tid på Startsiden har saken vært mye lest. Den har litt over 100.000 sidevisninger til nå ( rundt 95.000 i går).

Så vi fikk en informativ sak, som skapte trafikk hos oss.

Linking
Vi har tidligere hatt et samarbeid med Din Side og det var kanskje med det i fingrene at jeg la inn og desket opp saken. Vi beholdt derfor de linkene som ble vurdert som relevante for saken og la til en del linker til innhold vi hadde som også kunne komme leseren til gode.

Vi har en sjenerøs linkepolitikk og mener at når vi får saken gratis, er det minste vi kan gjøre å føre litt trafikk tilbake.

Vi tror også at dersom vi linker til interessante kilder vil våre lesere huske det og komme tilbake til oss senere.

Opphavsrett
Vanligvis prøver vi å unngå å  ha klippesaker med bare en kilde. Vi prøver å tilføre sakene noe mer før vi eventuelt legger den ut hos oss. Så i neste omgang er det mulig vi ser nærmere på om vi kan videreutvikle en eventuell cc-sak.

Vi ser at klippekulturen kan ha noen negative følger, med dårligere informasjon (man kan ikke stjele for mye av originalartikkelen), dårligere utbytte for den opprinnelige journalisten (gode saker stjeles uten at det produserende mediet får noe igjen for det i trafikk eller kred).

I slike tilfeller tror vi at en Share alike, som vi så i går, kanskje kan være en bedre løsning.  Tror flere ville vært mer skeptiske til en No derivatives-sak, selv om det selvsagt gir bedre kontroll for journalisten.

Men i en ulvetid i norske medier ser vi også at dette, dersom det blir innført på alt, kan føre til at man reduserer behovet for journalister.

Vil teste selv
Det er absolutt aktuelt for oss å bruke cc-lisens. Men det må være opp til journalistene selv om de ønsker det og så vil vi vurdere om det passer på saken.

Med ansvarlig redaktør stående og titte over skulderen min, må vi konkludere at vi synes dette er svært positivt og spennende. Vi publiserte denne saken mest for eksperimentets skyld, men i fremtiden kommer vi til å ta hardere vurderinger på hvilke saker vi går for fra sak til sak -uavhengig av lisens.

Den spennende diskusjonen videre er da: hvilke saker skal vi bruke dette på og hvor skal vi informere hverandre om sakene og hvem vil bruke det?

En journalist uten integritet vil ikke lage saker, hun vil lage reklame.

Og vi vet alle hvor irriterende reklame kan være.

Derfor er det litt… tja… hva skal jeg si, vanskelig å innrømme at avisen jeg jobber i faktisk har en eier. Men det har den jo.

En eier vi aldri ser, bortsett fra når styremedlemmene passerer forbi et par ganger i halvåret når de skal på styremøte, men som vi aldri ser i vårt arbeid.

En eier som aldri legger seg opp i hva vi driver med i redaksjonen. Og slik skal det være. Det er godt.

Telenor har så langt vært en god eier for ABC Nyheter.

Medieeierne i Norge har gjerne vært erfarne og uten en skarp medieprofil (i hvert fall før Mecom kjøpte Edda). I den forstanden skiller Telenor seg ut. Det har blåst hard rundt Telenor den siste tiden…

Og det er klart at selv om det ikke har noen betydning for de redaksjonelle vurderingene, så skulle man vel ønske seg en eier som i større grad klarer å unngå… vel, kritikkverdige forhold som vi ser på vår oppgave å avdekke som en del av samfunnsoppdraget og som vi prøver å varsle om.

Og derfor så var var det med et lite glimt av glede jeg i dag så pressemeldingen fra Telenor angående kravet om å stenge nettadgangen til Pirate Bay.

Formuleringen som:

At en internettleverandør skal kontrollere og ta stilling til hva internettbrukerne kan og ikke kan laste ned, er like galt som at Posten skulle åpne og lese brev og avgjøre hvilke som skulle leveres.

Og:

Problemet er at forretningsmodellen for salg av digitalt innhold på mange måter er foreldet og ikke har tatt internetthverdagen inn over seg. Problemet ligger ikke hos internettleverandørene, men hos rettighetshaverne selv.

Telenor mener det er rettighetshavernes oppgave å utvikle bærekraftige forretningsmodeller for innhold levert over Internett. At det kan gjøres med suksess, viser både verdenssuksessen iTunes og Telenors egen musikkbutikk. Det enorme markedet for nedlasting av ringetoner og spill til mobiltelefoner er et annet eksempel på at digitalt innhold blir betalt for når forretningsmodellen er riktig.

Dette viser, mener jeg, at vi har en eier som skjønner mer av utfordringene og mulighetene med fildeling på nett i større grad enn mange andre.

Telenor fikk også mye kudos både på Twitter, i blogger,  kronikker og på tekno-stedene (?) og i vanlig nettmedia:

Om underholdningsbransjen hører på Telenor og tar tak tilbudet sitt gjenstår å se, men de burde høre etter, for på dette området vet Telenor hva de snakker om.

arnsteinlarsen.no

Og det gjør meg rent optimistisk for fremtiden vår.