Jeg stemte i går og må innrømme at jeg er en av dem som ikke har bestemt med helt før jeg står inne i avlukket og ser på stemmesedlene. Det er en rar greie, det å stemme.

Jeg er opptatt av politikk, så jeg har ganske god oversikt over hva partiene står for. Og siden jeg er journalist tenker jeg også på det politiske spillet og de mulige regjeringskoalisjonene.

Men når du står der inne, så tenker du kanskje det samme som meg og så stemmer du med hjertet. Uansett: godt valg!

Stortinget av BjørnS på Flickr

Men vi begynte å diskutere hva det kostet å være medlem og så ballet det på seg. Jeg har dermed testet hvor lett og hvor dyrt det er å bli medlem i de største norske partiene.

Vinneren er: FRP!

Hvordan jeg kom fram til det? Slik gjorde jeg det:

1. Jeg skriver partinavnet inn i Google og går inn på det som ser ut til å være riktig.

2. Jeg forsøker å se hvor jeg kan melde meg inn på siden og prøver å finne ut hvor mye det koster.

Jeg vektlegger:
- Antall klikk
- Hvor lett tilgjengelig informasjonen er
- Hvor mye det koster og hvordan medlemsavgiften er organisert

Taperen:

Ikke akkurat oversiktelig på Senterpartiet.

Senterpartiet havner på bunn. Jeg kommer inn på en ganske oversiktelig side, men det viser seg å ikke inneholde medlemsskapsinformasjon i det hele tatt. Jeg prøver å gå inn på Spørsmål og svar, men det er en skikkelig roteside.

Jeg ser av url’en at dette kanskje er en valg-side og legger først da merke til denne teksten øverst til høyre: “SENTERPARTIET.NO (ordinær vev)”

På den “ordinære vev‘en” får jeg imidlertid muligheten til å Bli medlem.

Lenken tar meg til en side som heter SPRINT, hvor jeg ikke kan komme tilbake til hovedsiden og jeg har ennå ikke klart å finne ut hvor mye det koster, men jeg har for lenge siden sluttet å ha lyst til å melde meg inn.

Resten:

Det er lekkert hos Arbeiderpartiet, men det hjelper lite.

Arbeiderpartiet har veldig pene sider. Men jeg brukte litt lang tid på å skjønne at AKTIV var fanen jeg skulle inn på. Kanskje tilgivelig, siden der er så tilgjengelig at man før eller siden oppdager det.

Men at jeg havner på en underside hvor jeg kan vinne valget med Ap eller kjøpe boka Samtaler. Jeg håper ikke de aktive i Ap trenger å vite hvorfor de skal stemme på partiet?

Lenken Bli medlem ligger imidlertid lett tilgjengelig til venstre, men jeg kommer inn i et merkelig system. Her må jeg klikke meg gjennom og lese en komplisert bruksanvisning som ikke forteller meg hvor mye det koster en gang. Jeg kan betale medlemskapet med en gang da.

Jeg kan ikke gå tilbake, men hvis jeg trykker på en liten rar lenke som sier “Mer info” kommer jeg til ny side som forteller meg hva jeg kan gjøre som medlem. Her finner jeg også hvor mye det koster under overskriften “Bruk Avtalegiro!”. (Medlemskontingenten i Arbeiderpartiet er kr. 250,- pr.år. Pensjonister, trygdede, hjemmeværende, arbeidsledige, skoleelever, vernepliktige og studenter betaler halv kontingent (kr. 125).)

Skjønner meg ikke helt på Venstres side.

Venstre har også en valgside uten innmeldingsinformasjon og du må inn på en liten lenke som sier “Til venstre.no” for å komme til den vanlige siden. Her er imidlertid Bli medlem-lenken lett synlig og innmeldingssiden er enkel og gir meg den informasjonen jeg trenger. At man har varierende medlemskapsavgift slik at jeg ikke aner hva jeg går med på å betale er latterlig. (Venstres sentrale kontingent er på 150 kroner, i tillegg kommer evt. fylkes- og lokallagskontingent, som varierer noe (totalt ca. 300-500,-).)

Toppen på Krfs side er som en annen side.

KrF har en grei side (veldig minus for autoplay) og jeg finner Bli medlem-lenken etter en scroll. Innmeldingssiden er enkel og forståelig. Kanskje ikke så rart at de er Norges nest største parti når det kommer til medlemmer. Jeg klarer imidlertid ikke helt å bli enig med meg selv om jeg liker at faktainformasjonen og meldemskapsreklamen først kommer etter innmeldingsskjema. (Medlemskontigenten i KrF varierer fra sted til sted. I de fleste lokallag koster det 200 kroner per år å være medlem.) Så igjen: Jeg aner ikke hva jeg går med på å betale og jeg klarer ikke å skjønne hva et “ektefellemedlemskap” er for noe?

Høyre vil drepe noen, men ikke for mange i trafikken.

Høyre har en fancy valgside med medlemskapsinfo. De har medlemskaplenken under nedfallsmenyen “Organisasjon” så den fant jeg ganske raskt. Men jeg lurer på om det er like logisk for de uten organisasjonserfaring? Det tar meg i alle fall til en side der jeg må lese en liten novelle før jeg kommer til skjema. Jeg får i hvert fall delvis informasjon om hva det koster (Kontingentsatsene i Høyre varierer mellom 100 til 400 kroner. Det vanligste er 300 kroner. Halv pris for pensjonister, studenter og trygdede.).

Kan du motstå det smilet?

Både SV og Raudt (eller rødt eller roedt?) har Bli medlem-lenke ganske synlig på sidene, som også gir et ryddig inntrykk. De har begge lett informasjon og mulighet for å melde seg inn eller motta mer informasjon på innmeldingssiden. Dette koster det å bli medlem i SV: Kontingentklasse 1: Kr. 100 pr. år (Pensjonister, studenter, vernepliktige, deltidsarbeidende, arbeidsledige etc.)
Kontingentklasse 2: Kr. 300 pr. år (Lønnsmottakere)
Kontingentklasse 3: Kr. 500 pr. år (Oppfordring til dem med høye inntekter)
Det første året som medlem betaler alle 100 kroner.

Fin side hos r*. Sjekk den gjengen til høyre!

Og dette koster det å bli medlem i Raudt:
Inntekt opp til 190.000: 150,-
Inntekt opp til 450.000: 450,-
Inntekt over 450.000: 900,-
Rød Ungdom: 50,- første året

Jeg er desverre en mistanke om at de begge kunne gjøre det mye mer komplisert om de ville. Man finner i det minste ut hva man må betale. Og visste du ikke hva partiet står for, så skjønner du litt hvor landet ligger – i alle fall når det kommer til skattepolitikken.

På Frps ellers fine side er Bli medlem-lenken det første jeg ser. Den tar meg videre til en like oversiktelig side som forteller meg hva det koster og hvor jeg kan sende inn skjema. Enklere blir det ikke. Dere andre: se og lær!

Frp har også et komplisert kontigentssystem, men det er forklart bra:
Hovedmedlem 300 Standard medlemskategori.
Husstandsmedlem 150 Hvis flere personer i samme husstand er medlem i FrP må minst en person være hoved- eller honnørmedlem, resterende kan være husstandsmedlem. Får ikke Fremskritt.
Honnørmedlem 150 Alderspensjonister 67 år (husk fødselsdato) / Uførepensjonister
Ungdomsmedlem 150 Ungdom mellom 15 og 30 år som ønsker både medlemskap i Fremskrittspartiets Ungdom og Fremskrittspartiet
Fremskrittspartiets Ungdom 50 Ungdom mellom 15 og 30 år som kun ønsker
medlemskap i Fremskrittspartiets Ungdom
Lokalt tillegg i kontingenten kan forekomme
Forholdsmessig kontingent beregnes for første år

De får selvsagt minus for den siste delen, men de er så lette at man nesten har meldt seg inn før man får summet seg noe jeg ikke var i nærheten av hos noen av de andre.

Hvorfor ikke gjøre det enklere? Kanskje de ikke vil ha mitt eller ditt medlemskap?

– Obama hadde utvilsomt trengt Ted Kennedys støtte i sitt arbeid med å få gjennom helsereformen. Nå kan man bare håpe på at Obama kan spille på Kennedys ettermæle, og argumentere for at en helsereform vil være en verdig minnesmerke etter Kennedy, sier USA-ekspert Ole O. Moen.

Demokratene er dermed både panisk sørgende over en av USAs siste kongelige og samtidig svært ivrige etter å få valgt en etterfølger til Kennedy så snart som mulig, siden hans dødsfall betyr at de taper flertallet på 60 av 100 som de trenger for å stanse republikanske forsøk på å hindre at lovforslag blir vedtatt.

Her er hele tegningen:

Jeg var på vei ut og jeg hadde venta hele dagen, for jeg tenkte det var færre folk ute på kvelden. Jeg hadde ikke tenkt til å møte noen.

Det er selvsagt veldig hyggelig å hilse på deg, få se deg og få stilt deg noen spørsmål. Det er spennende. Tenk at du prioriterer å bruke tiden din på å gå fra dør til til på den måten. Ikke noe kostnadseffektivitet her altså. Hver sofasliter teller.

Men jeg må si: Jeg er her også. På nett, altså, på twitter og facebook og slikt. Du kan nå meg her. Og her når du nok ut til flere på en gang også. Og da slipper du å bli utsatt for svineinfluensasmitte også…

Jeg kom nesten halvveis til butikken før jeg skjønte tabben min. Jeg som skulle være så flink og isolere meg.

Så beklager hvis jeg smitta deg. Håper du hadde med deg sprit-servietter eller noe.

Foto: SV på Flickr

Og la meg opplyse dere. Det er kostelig.

En hver bok som begynner med et så flott portrett av forfatteren må jo være god?

Jeg liker særlig hvordan John (han ville sikkert blitt forarget over at jeg bare bruker hans fornavn, så jeg tror jeg går over til ’Forfatteren’) Forfatteren bruker kunnskapen om gramatikk som en basis for generalisering.

… the English-speaking world may be divided into-

(1)    Those who do not know, but care very much.

(2)    Those who know and condemn.

(3)    Those who know and approve.

(4)    Those who know and distinguish.

Nå snakker Forfatteren om de som kan eller ikke kan bruke ’splitting of the infinitive’, men jeg tenker at man også kan bruke dette om andre ting.

For eksempel har man de som ikke vet, men som er veldig engasjerte. Som Thomas Hylland Eriksen irriterte seg grønn over i innvandringsdebatten. Hvis vi tror det som står i artikkelen og generaliserer litt kan vi si at (1) er FrP’erne.

De som har kunnskap og som dømmer (2), det må jo være de kristne, eller KrF da; hvis vi er i partipolitikken. Også en del andre kommer i denne bøtta, tenker jeg.

Approve! Det betyr vel egentlig noe mellom å akseptere eller tilslutte. Jeg ser for meg liberalistene i Venstre.

De som faller inn under nummer (3) er derimot de som vi nå kjenner som kultureliten. De som gjerne vil bruke store deler av debatten på å bli enig om hvilke begreper vi bruker eller hva som dekkes av begrepene eller om begrepene er gode nok, eller dekkende, givende, forklarende, diskriminerende og så videre.

Og som Forfatteren sier det: Every citizen ought vitally to be concerned! Eller: Every citizen ought to be vitally concerned!

For så var det egentlig the split infinitive Forfatteren snakket om.

Forbundet har tre hovedstrategier:

1. Mediedekning og press på nasjonale politikere fra den sentrale ledelsen

2. Fagmedarbeidere som jobber jevnt og trutt med rapporter ect

3. Lokale foreninger med eller uten raringer som jobber med eller mot forbundets nasjonale strategi

Og for å havne i media, så hjelper det jo med et par av politikerpampene.

Så langt har disse politikerne varslet sin tilstedeværelse i Bergen:

- Utenriksminister Jonas Gahr Støre

- Finansminister Kristin Halvorsen

- Miljø- og utvilingsminister Erik Solheim

- Høyreleder og ivrig svømmer Erna Solberg

- Venstreleder Lars Sponheim

- Frps (Miljø)- og ENERGIpolitiske talsmann Kjetil Solvik-Olsen

Nå skal det jo sies at Kristin også var på forrige landsmøtet, men listen viser i det minste at kampen om miljøsaken er større i år enn tidligere.

Så spørs det om leder-Lars klarer å holde pressen på å konfrontere politikerne og ikke bry seg om de interne stridighetene rundt vindkraft, for eksempel..

Valgkomiteens leder Pia Farstad forteller ABC Nyheters Thomas Vermes at komiteen skal møtes fredag ettermiddag for å få til en valgliste.

EU-flagg av openDemocracy via By-Sa-2.0

- Vi har siste frist søndag morgen, sa hun da.

De falt til slutt ned på Arve Thorvik og gikk enstemming inn for ham.

På møtet ble imidlertid Paal Frisvold som jobber fulltid for Bellona i Brussel valgt med 39 mot 22 stemmer etter et benkeforslag.

Iflølge NTB (her hos Dagbladet) stormet Thorvik ut da resultatet ble klart. Stig Ove Voll har blogget godt om hvorfor valgkomiteen rett og slett skylder ham en uforbeholden unnskyldning.

Jeg må imidlertid innrømme at jeg er mest sjokkert over hvorfor Frisvold ble forkastet av valgkomiteen i utgangspunktet.

«Vi er også svært skeptiske til den kontroversielle Paal Frisvold – med kontor i Brussel. Med Frisvold som eventuell ny styreleder, vil både sentralstyret og vårt sekretariat bli fjernstyrt fra Brussel», heter det i e-posten signert lederen i Europabevegelsen i Telemark ifølge VG Nett.

(Min utheving.)

Dette kan jo ikke stemme? Det er for dumt til å være sant. La meg omformulere. Europabevegelsen vil ikke styres fra Brussel? Men dere er for… er dere ikke?

Jeg ser fram til rapporter om hvordan det går fra styret i Europabevegelsen. Tross alt, det kan gi dere øving til den dagen dere faktisk vinner fram…

Lykke til!

Friele argumenterte for et slikt regjeringssamarbeide «i morgen» hvis finanskrisen forverres. Det er interessante tanker som flere tenker, men som få sier høyt.

Tanken bør ikke bare sies høyt, men også tas noen skritt lengre. Ny internettbasert kommunikasjonsteknologi har åpnet for en samfunnsdebatt som går på tvers av miljøer, partier og ideologier, og det åpner for et politisk samarbeid på en helt ny måte.

I en Twitter-melding ble det skrevet at det Norge egentlig trenger i disse krisetider er en samlingsregjering bestående av Ap+Sv+Sp+KrF+V+H+Frp. Tanken var at verden og Norge står foran store utfordringer, og at det må være mulig å legge «små uenigheter» bak seg for å gjøre et felles løft.

Ideen er «coopetition», et Silicon Valley-begrep for å beskrive en markedssituasjon der man konkurrerer og samarbeider om hverandre. Modellen brukes bare delvis i politikken, men kan og bør utvides.

En sammenligning med idretten kan forklare hvordan. Der konkurreres det intenst, men med respekt og beundring for konkurrentenes prestasjoner når de er gode. I tillegg trener man ofte sammen til tross for at målet er å vinne over treningskameraten.

For å illustrere det hele brukes en #fotballmetafor fordi den største idretten i Norge er fotballen. Hvis man sammenligner, så kan man si at:

Politiker = fotballspiller
Parti = fotballklubb
Regjering = landslag
Statsminister = lagkaptein/spillende trener
Storting = fotballting, presiserer spillereglene.
Borger = tilskuer
Partimedlem = klubbfan

Ideen er at en klubbfan også er en landslagsfan. Når Norge spiller, heier alle laget frem, og spillere som konkurrerer i serien og i cupen, samarbeider om et felles mål. Dessuten tas landslagstroppen ut fra det som antas å være de beste spillerne til de forskjellige posisjonene, uavhengig av hvilken klubb spilleren kommer fra.

Ved å se på regjeringen som vårt landslag, kan vi se forbi smålige hensyn som lagtilhørighet (parti) og sette sammen et lag av de spillerne som er best egnet. Det som i fotballen er helt innlysende, har vært tabu i politikken.

Det vil det nok fortsatt være en stund fremover, men som velgere har de fleste av oss evnen til å se at det er både fornuftige og inkompetente politikere i alle partier.

Det er et paradoks at alle regjeringer, uavhengig av hvilke partier den springer ut ifra, sjeldent har plukket ut sine beste spillere. Samtlige regjeringer de siste 10-20 årene, og sikkert også før det, har blitt bemannet med en blanding av A- og B-spillere.

Taktiske hensyn kan være greit, men ikke nå. Vi vil ha en politisk ledelse av landet som tar oss gjennom finanskrisen, ved å ta beslutninger som demper nedturen og tar oss raskest mulig ut av den.

Nettdebatten er genial av flere årsaker, men en viktig grunn er at den gir oss muligheten til å lytte til meningsmotstandere når de argumenterer for sitt syn. Ved å få lytte til diskusjoner i miljøer man ikke omgås til vanlig, kan vi få en bedre forståelse for hvorfor meningsmotstandere mener det de mener.

Denne forståelsen gir oss bedre argumenter for våre syn, men den åpner også for en forståelse for at vi kan bli enige om mye tross forskjellige utgangspunkt. Vi ser for eksempel at man kan argumentere godt for Wikipedia-modellen fra både kapitalistisk og kommunistisk grunnsyn.

Sånt er veldig gledelig, og vi mener vi må ta med oss dette over i politikken. Noen få politikere har allerede gjort det, men fortsatt krangler de mest om de små bagatellene. Det blir det ikke slutt på, men i krisetider er det en fordel om vi får politikere som prioriterer det vi er enige om.

I Norge kunne dette fungere fordi de politiske uenighetene egentlig er svært små. Husk at debatten rundt statsbudsjettet vanligvis går på fordelingen av rundt en prosent av det totale budsjettet. De resterende nittini prosentene er man enige om. Selv debatten om privat og offentlig eierskap er ikke en enten/eller diskusjon. Vi diskuterer egentlig bare hvor pendelen skal stå.

Så hvem ville du hatt i en regjering dersom du kunne velge fritt fra partiene? Og hvilke departementer ville egentlig blitt problematiske på grunn av politisk uenighet?

Poenget må jo være å få landslaget til å virke. Det beste er om alle partier er med, men på landslaget gjelder ikke likhetsprinsippet. Landslaget må ha de beste spillerne i de riktige posisjonene.

I fotballen er det viktig å ha spillere som først og fremst tenker på laget som helhet, og slik bør også et medlem av regjeringen tenke. Det er også viktig å ha spillere som kan løpe og ha oversikt over hvor ballen er til enhver tid – de beste spillerne kjennetegnes tross alt for nettopp denne evnen.

Med dagens modell har regjeringene (uansett hvilke partier de springer ut fra) spillere som kun ser ballen når den blir sparket til dem, og slik kan vi ikke ha det. Regjeringen er tross alt landslaget vårt, og selv fotballhatere støtter landslaget når det går bra.

Om denne artikkelen:
Dette er en metafor for å få frem poenget om at det politiske spillet snart må endres.

Artikkelen er et eksperiment der vi har brukt den nye nettjenesten EtherPad til å skrive en artikkel sammen i sanntid.

Bidragsytere:
Anders Brenna
Hanne Løvik Kirknes (Katcho)
Tormod Klingenberg
Kristin K. Wangen
Ove Ragnar O.
Bjørn Helge Græsli
+2 helt anonyme

Artikkelen er lisensiert under Creative Commons Attribution-lisensen. Det betyr at hvem som helst kan gjøre hva som helst med artikkelen, så lenge det henvises til hvem som har skrevet dette førsteutkastet.

Her er innlegget.

Det er lagret noen revisjoner underveis, og det er mulig å skrive videre på det for de som ønsker å gjøre det.

Her er artikkelen i Ny Tid som inspirerte til både nettdebatten, fotballmetaforen og dette eksperimentet.

Her kan du følge #fotballmetafor på Twitter.
(Mange innlegg ble skrevet før Erik Kruse foreslo hashtaggen (til gruppering av diskusjonen))