Og jeg merker det gjør godt, litt som en ferie, eller en ekstra shot med adrenalin når jeg leser andre saker, metoderapporter eller slikt som gjør at jeg tenker: jepp! Det går an! Det er mulig! God journalistikk finnes!

(Kanskje er vi journalister for pessimistiske? Opp med en hånd alle som er lei av “negative oppslag” eller at vi “plager de stakkars politikerne” eller som har sluttet å tro på at verden snart går under…)

Men som en liten oppmuntring da, eller et lite: stå på! til alle gode journalister og andre som stikker innom her. Jeg håper dette kan bli en liten serie, så her er første bidrag. Bare kom med egne forslag, på epost eller i kommentar.

Go’listen – første bidrag:
Tankar från 39:e gatan…
En blogg om bilder, journalistik, musik, böcker, mat, dryck och livet i New York

VGs fotograf i NY om hvordan han og Roy Freddy Andersen helt enkelt fant saken om Kværners kontrakter på Guantanamo Bay gjennom god obeservasjon, journalistisk dømmekraft og selvsagt med at de var der.

Saken gikk nok egentlig i VG, men her er i alle fall de sakene som ligger på VG Nett om Kværner og Guantanamo. Men jeg regner jo med at dere fikk med dere saken.

Så en innrømmelse til: Jeg har prøvd.

Jeg registrer jo at det skrives opp og ned om dette hos de andre nyhetssidene. Og jeg blir jo litt nysgjerrig da.

Vg Nett har i dag saken:
Splitter naken i første episode
Nanna (22) var ikke forberedt på å bli vist uten en tråd i premieren på «Paradise Hotel», men hun tok det med et smil.

Så fint da.

Og det tydligvis flere enn meg som er nysgjerrig. Db.no kan melde at serien hadde en sterk start med over en kvart mill seere på permieren.

For ikke å snakke om dekningen på mørkere sider, som jeg ikke engang vil linke til (seher ect).

Forskning.no kunne i går avsløre hva det er som tiltrekker oss til reality-seriene:

De ligner på eventyr.

Danske Michaela Krigsgaer, som er nybakt cand. mag, fra Københavns Universitet mener å ha funnet deler av svaret. Etter å ha analysert alle 56 episoder av den danske utgaven av «Paradise Hotel» konkluderer hun med at vi fascineres av reality fordi det ligner på eventyr.

- Det er noe i hjernene våre, i vår kognitive struktur, som gjør at vi forteller og lytter til gode historier med en bestemt oppbygning, og den har «Paradise Hotel», forteller Krigsgaer til forskning.no.

I oppgaven « Et visuelt eventyr – Paradise Hotel» lister hun opp en rekke elementer som er felles for reality- show og tradisjonelle eventyr.

Begge har helter, skurker, typer som er lett å gjenkjenne, forbud som blir brutt, konkurranser, oppgaver, medgang, motgang, straff og belønning.

Ikke minst så er det målet om å vinne prinsessen, prinsen og halve kongerriket eller i alle fall en solid sum cash som lokker i det fjerne.  Pinlig eventyrlyst | ABC Nyheter.

Jeg har litt tro på dette. For når man «kommer inn» i det så blir det jo spennende. Man heier på heltene og hater skurkene.

Men det er jo ikke derfor vi ser på, den første gangen, eller trykker oss inn på alle tabloid-sakene hos nyhetsssidene.

Det er kort og greit fordi det er sexy.

Og jeg må innrømme at det var derfor jeg prøvde å se på «Paradise Hotel».  Og vet du hvorfor jeg ikke lenger ser på? Det er ikke sexy, det er drita kjedelig og puppedamene og Askeladdene sitter bare rundt og prater hele tiden…