Vi er nå skuls for alle kremer, flasker og diverse flytende dere har tatt fra meg!

Lillepus. Foto: Zmarting

- Pusepusepusen? Kom ut da, pusen. Se, det er møll her!

- Og så? Det er edderkopper her.

- Du kan jo ikke sitte under altanen hele turen, vi skal være her en uke! Kommeda, Lillepuse?

*later som hun ikke hører og er veldig interessert i en usynlig edderkopp.

- Noen katteeiere forlater bare pusene sine når de drar på ferie de, vi trodde du ville elske en tur på landet! Her er det jo skog og mus…

- Og villkatter, mår, gauper, slanger og ørner! For ikke å glemme “bråkemannen”! Jeg måtte tilogmed kjøre bil. *grøss!

- Du er en pinglepus.

*blir veldig opptatt av en gresshoppe.

Sånn går det når man oppdrar en katt i bakgårder og forer den med serranoskinke.

Det er noen veldig interessant å gå fra et tungt regulert område (det er mye kraftproduksjon i Blådalen) til noe som virker så uforanderlig og urgammelt som breen. Hvis man ser bort fra klimaendringene da, selvsagt. Og så, som en påpekte, så ville vi ikke ha gått turen i det hele tatt hvis ikke kraftselskapet hadde laget veien.

Det å kjenne det kalde gufset fra breporten er noe helt spesielt. Fargen på breen og brevannet kan ikke helt beskrives heller.

Høydepunkter: en liten kalving, en rype med to rypebarn, en eng med små orkidéer, å bli ferdig med oppstigningen på tilbakeveien (sliten, jah!) og tåvask i elv før hjemtur.

Fortsatt usikker? Her er bildene Tee Lovik tok fra turen.

Slik gjør du det:

Kjør opp mot Fjellhaugen skisenter, men i steden for å ta av, fortsett innover i Blådalen. Tror det er skiltet mot Blådalsvatnet. Du skal i hvert fall igjennom to tunneler og det er en parkeringsplass rundt 200 meter før kraftstasjonen Blåfalli 4.

Det er skiltet med røde t’er fra den trofaste gjengen i Kvinnherad Turlag. Jeg mener også at det er et skilt som viser veien når du kommer over den første og største toppen. Dette utgjør i all hovedsak stigningen på turen. Du kommer ned rundt toppen og følger så Midtbotnvatnet og så Blåelva på høyre hånd til Kjerringbotnen. Her krysser du på ei dingle i Svelgen og kommer over i Etne. Følg t’ene videre og du kommer opp til breporten Svelgabreen som er en del av Folgefonna. Svelgabreen eller Botnabreen ligger på ca 850 meter over havet.

Husk: gode sko (det var slitsomt med utgåtte joggesko uten ankelstøtte), mat (viktig!), vann er det i bekkene og anbefaler også brevannet som smaker som snø (selv om noen mener det er det ekleste vannet i verden (mammuter og andre bakterier ligger bare å venter på å tine inne i breen) og ekstra klær å ta på når man setter seg ned. En liten sjerpa til å bære sekk og kamera anbefales også.

Dråpe, fanget av Zmarting

Eller kanskje er det bare regnet og at vi begynner å bli litt lei av Boms og president.

Tvedestrenderne huker seg sammen mot vinden. En annen som sannsynligvis er her på ferie går med et yttertelt rundt seg.

- Hvordan husker du telt, men ikke regnjakke på Sørlandsferie?

En annen kjemper med vinden om paraplyen.

Vi sprer oss og leiter etter en kafé. Jeg finner en lekter som har telt, øl og mat. Men det er usannsynlig dyrt og vi tar en rask retrett.

Og det er da, når selv de vindskeive husene synes grå at vi finner det. Det er et tun midt i bakken i sentrum. Museumshaven sier det på skiltet. De har kaffe, de har mat og de har bakgård og tak og bøker og tepper.

- Tomatsuppa vår er berykta i heile landet, skryter de.

Og siden jeg hater tomatsuppe, så kan jeg opplyse at pizzaen er veldig god også!

Vi studerer de håndskrevne menyene, settlistene som henger på konsert-plakatene og alle de spennende og artige bøkene i bokhyllene som dekoreres av blomster på vei inn i bygget og krones av et vepsebol.

Jeg er nå den stolte eier av ’En sommernattsdrøm’ av Shakespeare i gjendikting av André Bjerke og ’Is It Good English and Like Matters’ av John O´London fra 1924.

Vi får en lengre diskusjon om kløyvd infinitiv versus the split invinitive og lesning av dikt og suppespising og kaffedrikking.

- Museumshaven tar en førsteplass foran Gavehjørnet, som hadde Yatzy’en bak en eske på andre siden av en hylle.

- Hva tar tredjeplassen?

- Grønnsaksbutikken. Vi kom innom for å kjøpe lime og peppermynte og da spurte de om vi hadde vært på polet. Men den er til salgs.

- Kanskje vi skal kjøpe den?

- Jeg tror det er mye svinn i slike grønnsaksbutikker.

Så da blir det med det.

Match me such marvel save in Eastern clime,
A rose-red city half as old as time.

De to siste linjene i sonetten til John William Burgon. Hele finner du her. (Funfact: Den godeste Burgon hadde aldri sett Petra selv, men skrev det berømte diktet basert på andres beskrivelser.)

Men Petra, som nylig ble stemt inn som et av verdens syv nye underverker, er virkelig rosa. Men ikke bare det; sandsteinen er rosa, rød, hvit og i alle nyanser. Akkurat som i Wadi Rum er effekten slående.

Du kommer dit ved å gå to kilometer gjennom en til tider veldig trang kløft og det er derfor storslått å komme ut og se en av de flotteste fasadene i området. (Selv om jeg er veldig fornøyd med mitt eget bilde også…)

Men utskjæringene i seg selv er også fantastiske.

Vi ble “advart” (dere kommer til å kjøpe fra dem, de er sååå søøøte!) mot kremmer-barna som driver i Petra, men de var bare søte og litt irriterende. Vi endte også opp med å ikke kjøpe noen av postkortene eller steinene de tilbydde.

- One dinar!

- Its happy hour: two for one euro!

Lurer på hvem som lærte jordanerne om happy hour. Har et par alvorsord jeg kunne tenkt meg å si til ham/henne.

Vi gikk fem kilometer inn og så fem tilbake og jeg må bare innrømme. Etter den første wow-faktoren har lagt seg, så blir det litt kjedelig altså. Nok en ruin. De er jo vakre og verdt turen, absolutt, du trenger bare ikke å få med deg alle fasadene. Et par holder.

Alle bildene fra Jordan finner du her.

Mer om Petra her.

Enda mer om Petra her.

Men det hadde vært kult å reise rundt til alle verden syv nye underverker. Satt på to-do-listen

Og Jordan anbefales absolutt! Trenger du mer inspirasjon?

Mine tidliger innlegg fra turen:

Rumpetaske-sjokk

Sol!

Jeg falt fra min høye dromedar

Flere saker om og guider til Jordan.

Og nettopp derfor (at du har sett det tusen ganger altså), tror man også at det skal gå så greit. Samboeren klarte seg helt fint bare sekunder før også.

Men som du kanskje allerede har skjønt av tittelen. Det gikk ikke greit. Det gikk dårlig. Jeg falt, eller tryna, forover i det den enorme dromedaren skulle reise seg opp. Til stor moro for både samboer og semi-beduiner.

Så moro synes de det var at de gjenfortalte historien til alle de andre semi-beduinene, med peking og latter, hvorpå (for semi-beduiner er like hyggelige som jordanerne) de alle red bort og spurte høflig hvordan det gikk med meg.

Og til tross for blåmerker og et par avrevne negler, så var det absolutt verdt det. Ri på en dromedar, hvis du har mulighet. (Men hold deg fast i salen, både foran og bak.)

Wadi Rum var imponerende vakker. Ørken er ørken, tenker du kanskje. Men nei, uten å ha sett noen annen ørken, er jeg helt sikker på at Wadi Rum er blant de vakreste, om ikke den vakreste.

Kort oppsummert er Wadi Rum en del av den arabiske ørkenen. Men på grunn av kombinasjonen av sandstein og granitt har det blitt noen spesielle fjellformasjoner i området. Det er nå en av de viktigste turistattraksjonene i Jordan, som står for rundt 10 prosent av økonomien til landet. Det er også kjent som et av stedene der filmen Lawrence of Arabia ble innspilt.

Faktisk så velger den jordanske kongen Abdullah den andre å bo to uker i telt i Wadi Rum hvert år.

Abdullah den andre er det også bilder av overalt og han bygger hus, både til beduiner (derfor er de semi-beduiner nå) og de vanlig husløse.

Beduinene er de eneste som får drive med oss turister i Wadi Rum, de slipper også å betale skatt for det de tjener på turismen. Slik gjør man gode samfunnsborgere av beduiner, tydeligvis. Nå er det bare rundt 10 prosent som fortsatt lever i telt og reiser rundt i ørkenen.

Men de var hyggelige de semi-beduinene vi møtte altså. Igjen møter vi bare mennene, men ifølge vår lokale guide Ali (som er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen), jobber også kvinnene med turismen, de bare går hjem i firetiden. Heller ikke på hotellet er det noen jordanske kvinner, alle kvinnene som jobber her er fra gjestearbeidere fra Sør-Asia.

Flere bilder fra Wadi Rum: (alle bildene på Flickr)

Samboeren, som ikke har mer enn et par pigmenter i utgangspunktet, har klart å glemme å smøre deler av kroppen med solkrem. Merker en merkelig blanding av riste-på-hode-latter og sympati.

Som @flholst sa: selv om Aqaba ikke helt oppfylte alle Lawrence of Arabia-fantasier, så var det knallbra.

Aqaba er ganske stygg, men folksom og Tala Bay er vakker, men med et spøkelsespreg (sesongen er så vidt begynt). Vi bor i Tala Bay, men kommer oss lett til Aqaba når vi vil, så det passer egentlig greit.

Jordanerne er veldig hyggelige. (Ser de blir satt opp som neste på listen til Bin Laden.)

Badet bare i poolen i dag, men har kjent på sjøtemperaturen og den er over 20 i hvert fall! Gleder meg til strand-dag. I morgen blir det solnedgang over ørkenen Wadi Rum. Vi skal gå i fotsporene til Lawrence of Arabia. Har blitt lovet middag i beduin-leir også.

Mer om Jordan.

Even more about Jordan.

Rumpetasker: check.

Liten rar sekk på veldig store rygger: check.

Grovt rasistiske kommentarer i visumkø: check.

Savner lille puse: JA!

Snø: nix!

Sol: JA!

Vi er Jordan.