Litt av begge deler kanskje?

Jeg var med (les: ungt, kvinnelig alibi) i panel-debatt hos NONA (Nettverket for oss som jobber med nettmedier) om vi trenger retninglinjer for journalisters bruk av sosiale medier. Det var grusomt å se opptakene etterpå (skriver bak øret: ikke himle med øynene når man sitter i panel). En første for meg og et tema som opptar meg. Men det store motforestillingene kom ikke fram i debatten, som føltes mer som et menighetsmøte enn en debatt.

Det er imidlertid et viktig tema.

Hvem er jeg når jeg er på bloggen her? Hvilken hatt har jeg på meg? (Et populært uttrykk innenfor journalismen.)

Jeg mener jeg er et helt menneske. En stor del av min tilværelse er jobben min. Da jeg til slutt endte opp som journalist så la jeg til side alle andre mulige engasjement i samfunnet (politiske parti, organisasjoner og slikt). Det er heller ikke noe jeg legger av meg når jeg går hjem eller blogger eller tvitrer.

Men kan de rare tingene jeg sier til mine venner, kollega og familie potensielt skade eller i alle fall trekke i tvil min profesjonalitet? Kanskje? Men hva da med det jeg skriver her eller på Twitter?

I debatten i VG-auditoriet så trakk flere fram at journalister ikke i utgangspunktet har noe integritet hos leserne sine. Andre påpekte at hvis man har noe å skjule så er det bare bra at leserne nå kan avsløre dem.

Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting:

1. de arbeidsforhold-relaterte problemstillingene som taushetsplikt og lojalitet

2. de journalistiske utfordringene i forhold til personfokuset som kreves i sosiale medier og objektivitetsidealet

Punkt 1 må reguleres gjennom de vanlige kanalene i arbeidslivet. Typisk er dette behandlet i en arbeidskontrakt eller, som i VGs tilfelle, i interne regler.

For punkt 2 må det være opp til journalisten selv i stor grad. De fleste vil ha god nok følelse med journalisten i magen for å se hva som eventuelt kan klines opp på konkurrentens forside. Men, basert på erfaringene til norske politikere og utenlandske journalister,  er det sannsynlig at vi får flere feiltråkk her.

Jeg tror retningslinjer, råd eller eksempler bare kan være et gode her. Så lenge det ikke hindrer noen fra å prøve.

Se innledningen fra debatten:

At jeg begynte å blogge var i utgangspunktet et journalistisk eksperiment. Nå har det nok blitt noe mer. Men jeg har hatt et utrolig utbytte av det i forhold til jobben min. Hvis jeg skulle bestemt, så ville jeg pålagt alle journalister å blogge.

At jeg falt for Twitter var nok i hovedsak basert på journalistiske verdier: jeg holder meg oppdatert på mediedebatten, nettjournalistikkens utvikling og nyhetsbildet.

Så langt har jeg vært heldig. Mine sjefer har sett hvilken verdi det har. Jeg får et inntrykk av at det ikke er det samme alle andre steder. Men når alle medier blir sosiale, hvem vil foretrekke de usosiale?

Anbefalte:

Nina Nord om Journalistikk 2.0

John Einar Sandvand presenterer Aftenpostens tre enkle regler

NONA: Trengs regler for journalisters bruk av sosiale medier?

Alle opptakene av debatten

FrøkenMakeløs: Toppbloggere og lenkekjærlighet

Noen flere som har sagt lure ting om dette? Tips meg!

Jeg har jo ikke funnet opp alt kruttet selv, utgangspunktet var jo også dugnads-kronikken mot Hege Skjeie, så jeg har lovet å dele presentasjonen min videre.

Så her er selve presentasjonen:

Du kan også finne som en Google-greie her hvis det er enklere.

Manus:

Jeg har ikke et veldig ordentlig manus, for jeg snakker best når jeg bare snakker. Jeg har prøvd å samle litt trådene for å legge det til her:

Generelle tall:

OBS! Lyd-advarsel!

(Stopp ved 1,27.)

Internett i Norge: 90 mot 50 i Europa

De som er på nett er også mye på nett:

- 86 prosent minst en gang i måneden

- 73 prosent er på internett hver dag

Sosiale medier:

- 106 minutter hver dag – sammenlign med 187 minutter for tv

Aldersfordelingen: 15-29 141 minutter vs 60 + 61 minutter

Nettsamfunn:

- 63 prosent er med i ett eller flere nettsamfunn

- 73 prosent av de som er på nett

- 1,8 nettsamfunn i snitt

15-29 2,1 vs 60+ 1,5

Og Gallup måler bare 15 +

Jeg skal jo snakke om Twitter, men det gir liten mening uten å sammenligne med noe:

Facebookbrukerne er der flere ganger om dagen
55 prosent bruker ukentlig
15-29 88 prosent

Utdanningsnivå

Twitter:
2006 – men tok av de siste årene
5 prosent ukentlig dekning
-usikre tall

15-29 og 30-44

Ingen tvitrer i Nord-Norge

Flere med inntil 4 høyskole

Så hvis Facebook er VG, hva er Twitter?
-forskjellene

Facebook over to millioner norske kontoer
- egen publiseringsplattform?
1/3 bruker den daglig

58 prosent har delt bilder eller video på nett
Privatlivet eller nyheter?

Twitter- gæmlisene?
rikingene?
luringene?

Så, hvor mye skrives om Twitter og Facebook?
Eksplosjon for Twitter

Ganger nevnt i norske riksaviser
43 prosent Twitter
57 prosent Facebook

Står ikke i forhold til hvor mange som er der, men kanskje i forhold til hvor mye som skjer?

Fra klikk til handling:

- Vi skal fjerne TV-lisensen og trenger deg for å få det til
- Obama

2700 over 500 oppdateringer

Twitter er tull
Hege Skjeie-kronikken

De vanligste innsigelsene – det er hva du gjør det til selv.

Tostegshypotesen

Viral markedsføring

Oponinonsledere er på internett og de er overrepresentert i sosiale medier

Kjenner dere til ulike maktdefinisjoner?
Påvirkningsmakt?
Det å kunne sette agenda?

Eksempler på saker som kommer fra Twitter….
Eksempler på saker som ble sterkt påvirket av Twitter…

Noen får slippe mer til – hvem er de? Forskjellen på Norge og internasjonalt.

Hva kan du bruke Twitter til?

Holde deg oppdatert på…
- nyhetsbildet
- mediedebatten
- samfunnsdebatten

Hvorfor må du forholde deg til dette?
@bårdvegar: Lang dag i en tabloid verden…
- Twitter killed breaking news
- Såh, bare en forkjøelse?
- Nedgang….

… men sosiale medier er, som internett, kommet for å bli. Hvilke kanaler som er der endrer seg, det er ikke så viktig, men det er bare mye å hente på å være med.

Framtida for de tradisjonelle mediene? Framtida for journalister?

–

Oppdatering: jeg lukker kommentarfeltet på denne, da det kommer så utrolig mye spam her. Beklager det og bare send meg en epost på hlkirknes @ gmail com hvis du vil bidra med noe!

Vi prøver oss for tiden fram med @abcnyheter-kontoen fordi vi ikke ønsket at det skulle være en robot, men folk der. Da blir det mindre tvitring, men forhåpentligvis bedre.

I forbindelse med saken hos Journalisten om journalister og tvitring så kom det fram at ingen av de spurte mediehusene har retningslinjer for bruk av sosiale medier. Vi har heller ikke noen fastslåtte, men noen foreslåtte vi diskuterer i forbindelse med en journalistisk plattform. (De er inspirert av andre sine, blant annet Poynter.org, men jeg fant dem ikke igjen på nettsiden deres nå.)

Så, med redaktørens tillatelse:

Utkast til retningslinjer for bruk av sosiale nettverk:

Som reportasjeverktøy

Sosiale nettverk er utbredt nok til at journalister som insisterer på å holde seg unna dem trolig vil gå glipp av gode muligheter og saker. Derfor oppfordrer vi til å bruke slike nettverk til å knytte bånd, finne ideer til artikler og å spore opp kilder.

• Det er bra å knytte forbindelser. Journalister bør sørge for at de bruker hele spekteret av verktøy til å innhente informasjon, inkludert ansikt-til-ansikt-intervjuer og det å komme seg ut på gata.
• Journalister må kompensere for vridningen man får i nettbasert journalistikk. Det er sannsynlig at kildene man finner via nettet er yngre, hvitere og mer velstående enn gjennomsnittet i samfunnet. Journalister bør hele tiden etterstrebe variasjon i hva slags perspektiver som blir formidlet i artiklene deres.
• Informasjon som samles på nett bør bekreftes uavhengig i den analoge virkeligheten. Gjennomfør intervjuer med kilder ansikt-til-ansikt eller via telefonen hver gang det er mulig. Sørg for å verifisere påstander og uttalelser.
• Sørg for informert samtykke. Det er lett for kilder å misforstå dine hensikter. Det er ditt ansvar å fortelle dem hvem du er, hva du gjør og hvor arbeidet ditt skal settes på trykk.
• Ta særlig hensyn ved kontakt med barn og andre sårbare mennesker. Når du kontakter barn, sørg for at de setter deg i kontakt med en ansvarlig voksenperson.
• Vær åpen med både publikum og kilder. La dem få vite hvordan du kom i kontakt med folk, i hva slags sammenheng du samlet inn informasjonen og hvordan du fikk informasjonen bekreftet (eller fortell om det dersom du ikke fikk informasjonen bekreftet).

Til å fremme arbeidet

Det er viktig og verdifullt å markedsføre arbeidet vi gjør gjennom sosiale nettverk. Mesteparten av dette ansvaret hviler på skuldrene til den enkelte ansatte. Men redaksjonen som institusjon er ansvarlig for noe av dette arbeidet. Når du fremmer arbeidet ditt:

• Vær presis og tydelig. Det er lett å sensasjonalisere eller overforenkle.
• Bruk lenking, og sjekk at lenken fungerer.

Balansegangen mellom personlig og privat

Noen journalister bruker sosiale nettverk som et profesjonelt verktøy. Andre bruker det utelukkende privat. Atter andre blander disse funksjonene. Det er stadig vanskeligere å rendyrke sine brukerkontoer på sosiale nettverk som rent private. Journalister må innse at alt på deres nettsider og profiler har potensialet til å påvirke deres rykte, og i siste instans troverdigheten til deres redaksjoner.

• Ikke post informasjon som kan sette deg eller din redaksjon i et dårlig lys, selv om du tror siden er privat.
• Bruk verktøyene, slik som begrensede profiler og privatinnstillinger, til å begrense adgangen til de mest personlige opplysningene.
• Innse at dine handlinger kan misforstås. Det kan hende du tegner deg som medlem av en gruppe for å få ideer til artikler, men andre mennesker kan tro du er en tilhenger av det disse gruppene står for. Fortell åpent om dine mål, i veggposter og med andre meldinger. Når det passer seg slik kan du fortelle på grupper der du deltar at du er på jakt etter ideer.
• En strategi kan være å tegne seg på en hel rekke grupper. Dersom du blir «fan» av et politisk parti, bli fan av andre partier i tillegg.
• Ha et bevisst forhold til dine kontakter og kommentarene deres. Slett kommentarer og stans kontakten med mennesker som skader ditt rykte.

Det siste punktet er kanskje det mest kontroversielle, slik jeg ser det. Legg også merke til at vi i dette utkastet har valgt å foreslå strategier i steden for å pålegge. Alle bruker sosiale medier forskjellig og vi tror ikke at våre journalister er helt like heller.

Jeg er veldig interessert i tilbakemeldinger, så det er strålende hvis du har noen synspunkter eller lignende forslag som du kan dele i kommentarfeltet.

Du finner meg på origo.no/katcho.

Del gjerne erfaringer du har hatt med stedet eller tips til soner ect.

'Over Capacity'! by Shovelling Son

Jeg fortsetter og blir overrasket. Så blir jeg flau og til sist litt sint.

Burde ikke noen i redaksjonen ha reagert? Dette er jo bare flaut for Dagens Næringsliv. Man kunne jo spurt: hvor lenge har du vært på Twitter? Hvor mange følger du der? Hvor flittig bruker du det?

I mediene prøver man generelt å sørge for at kronikører vet noe om det de skal skrive om.

Bortsett fra nett-fenomener.

Men dette skriver Johannes Fjose Berg bedre om på FjoseBerg:

Skjeie er statsviter. Hvorfor velger hun å uttale seg om det hun må skjønne at hun ikke kan noe om? Det er som er synd er at neste gang jeg leser noe hun har skrevet kan jeg ikke vite om jeg kan ta det for god fisk.

Det er helt enkelt ikke så lett å skjønne hva Twitter er eller hvordan man skal bruke det. Det er rett og slett vanskelig. Jeg skjønte det ikke før @andreasl var i Gaza og brukte Twitter som et journalistisk verktøy.

Så fikk jeg det inn i artiklene hos oss, noe som vi senere har videreutviklet. Det er ikke alltid det er genialt, men under angrepet på politiskolen i Pakistan fungerte det utmerket.

Etter å ha prøvd det litt ut, skjønner jeg at Twitter er et genialt verktøy, både for å følge med på hva som skjer i den fantastisk spennende tiden vi nett-mediefolk lever i og for å debattere.

Mer om hvordan jeg bruker Twitter? Jeg er Stine – jeg ♥ Twitter

Fuglen sjøl. By Matt Hamm.

Twitter og andre sosiale medier er en gullgruve for oss journalister. Vi skjønner det av og til, men vi har fortsatt et enormt potensiale å ta ut.

Enda mer enn for oss, er sosiale medier en gullgruve for politkere. De har bare ikke skjønt det ennå. Det er nesten som jeg er redd for å skrive det her, merker jeg. Men på nettet kan de nå velgere, potensielle velgere og kommende velgere uten å måtte gå igjennom mediene.

Jeg skjønner ikke annet enn at dette må være den våte drømmen til en hver politiker. De har kanskje begynt å skjønne det litt, de har bare ikke alltid klart å lære seg de sosiale reglene for samspillet ennå. Men det kommer.

Og det er her jeg blir sinna. For selv om statsviteren Skjeie ikke skjønner Twitter, burde hun skjønne det!

Bård Vegar Solhjell sier lure ting om dette:

Årsaka er at nettet har i seg potensialet til å endre og demokratisere kommunikasjonen. Dei fleste store teknologiske gjennombrota i det forrige hundreåret gjorde det lettare for ein person å nå mange. Internett gjer det lettare for mange å nå kvarandre, og lettare for mange å nå den eine. Om vi vågar.

Han har i hvert fall begynt å skjønne det litt. Så langt har jeg ikke sett at han deltar sosialt ved å svare folk på bloggen sin.

Erlend Fuglum gjetter på æLenn at nettet og sosiale medier ikke vil ha innflytelse i norsk politikk før i lokalvalget i 2011.

Jeg tror det kommer før, jeg tror det allerede har det, vi har bare ikke skjønt det ennå.