Litt av begge deler kanskje?

Jeg var med (les: ungt, kvinnelig alibi) i panel-debatt hos NONA (Nettverket for oss som jobber med nettmedier) om vi trenger retninglinjer for journalisters bruk av sosiale medier. Det var grusomt å se opptakene etterpå (skriver bak øret: ikke himle med øynene når man sitter i panel). En første for meg og et tema som opptar meg. Men det store motforestillingene kom ikke fram i debatten, som føltes mer som et menighetsmøte enn en debatt.

Det er imidlertid et viktig tema.

Hvem er jeg når jeg er på bloggen her? Hvilken hatt har jeg på meg? (Et populært uttrykk innenfor journalismen.)

Jeg mener jeg er et helt menneske. En stor del av min tilværelse er jobben min. Da jeg til slutt endte opp som journalist så la jeg til side alle andre mulige engasjement i samfunnet (politiske parti, organisasjoner og slikt). Det er heller ikke noe jeg legger av meg når jeg går hjem eller blogger eller tvitrer.

Men kan de rare tingene jeg sier til mine venner, kollega og familie potensielt skade eller i alle fall trekke i tvil min profesjonalitet? Kanskje? Men hva da med det jeg skriver her eller på Twitter?

I debatten i VG-auditoriet så trakk flere fram at journalister ikke i utgangspunktet har noe integritet hos leserne sine. Andre påpekte at hvis man har noe å skjule så er det bare bra at leserne nå kan avsløre dem.

Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting:

1. de arbeidsforhold-relaterte problemstillingene som taushetsplikt og lojalitet

2. de journalistiske utfordringene i forhold til personfokuset som kreves i sosiale medier og objektivitetsidealet

Punkt 1 må reguleres gjennom de vanlige kanalene i arbeidslivet. Typisk er dette behandlet i en arbeidskontrakt eller, som i VGs tilfelle, i interne regler.

For punkt 2 må det være opp til journalisten selv i stor grad. De fleste vil ha god nok følelse med journalisten i magen for å se hva som eventuelt kan klines opp på konkurrentens forside. Men, basert på erfaringene til norske politikere og utenlandske journalister,  er det sannsynlig at vi får flere feiltråkk her.

Jeg tror retningslinjer, råd eller eksempler bare kan være et gode her. Så lenge det ikke hindrer noen fra å prøve.

Se innledningen fra debatten:

At jeg begynte å blogge var i utgangspunktet et journalistisk eksperiment. Nå har det nok blitt noe mer. Men jeg har hatt et utrolig utbytte av det i forhold til jobben min. Hvis jeg skulle bestemt, så ville jeg pålagt alle journalister å blogge.

At jeg falt for Twitter var nok i hovedsak basert på journalistiske verdier: jeg holder meg oppdatert på mediedebatten, nettjournalistikkens utvikling og nyhetsbildet.

Så langt har jeg vært heldig. Mine sjefer har sett hvilken verdi det har. Jeg får et inntrykk av at det ikke er det samme alle andre steder. Men når alle medier blir sosiale, hvem vil foretrekke de usosiale?

Anbefalte:

Nina Nord om Journalistikk 2.0

John Einar Sandvand presenterer Aftenpostens tre enkle regler

NONA: Trengs regler for journalisters bruk av sosiale medier?

Alle opptakene av debatten

FrøkenMakeløs: Toppbloggere og lenkekjærlighet

Noen flere som har sagt lure ting om dette? Tips meg!

Jeg var på vei ut og jeg hadde venta hele dagen, for jeg tenkte det var færre folk ute på kvelden. Jeg hadde ikke tenkt til å møte noen.

Det er selvsagt veldig hyggelig å hilse på deg, få se deg og få stilt deg noen spørsmål. Det er spennende. Tenk at du prioriterer å bruke tiden din på å gå fra dør til til på den måten. Ikke noe kostnadseffektivitet her altså. Hver sofasliter teller.

Men jeg må si: Jeg er her også. På nett, altså, på twitter og facebook og slikt. Du kan nå meg her. Og her når du nok ut til flere på en gang også. Og da slipper du å bli utsatt for svineinfluensasmitte også…

Jeg kom nesten halvveis til butikken før jeg skjønte tabben min. Jeg som skulle være så flink og isolere meg.

Så beklager hvis jeg smitta deg. Håper du hadde med deg sprit-servietter eller noe.

Foto: SV på Flickr

Samtidig har medieeiere fått panikk og kutter til beinet i de fleste redaksjonene.

Gudmund Hernes har en kronikk i Morgenbladet der han angriper journalister og lager et slags forsvar for medieeiernes grådighet ved å vise til at journalister til tider er fantasiløse og dårlige.

Aftenpostens debattredaktør, Kjell Dragnes, biter ikke bare på kroken, han svelger søkket og snøret også, og det med hard konkurranse fra Helge Øgrim i Journalisten.

Jeg må innrømme det, jeg skjønner at de reagerer som de gjør. Gudmund angriper direkte Kjells journalister og dermed må han svare for dem. Jeg hadde bare ønsket at de angrep tesen hans og ikke sleiveriene. Det begås og kommer alltid til å begås overtramp, men det finnes en viktigere diskusjon.

Av Jan Thoresen (CC-BY-SA) (klikk for å gå til bildet)

Poenget til Hernes er at siden eierne ikke tjener nok penger så er det enten for får lesere, for mye presse eller for mange journalister. Og fordi mange journalister ikke leverer god nok journalistikk, så kan færre like gjerne levere dårlig journalistikk fra Oslo som fra Paris. Han skriver:
Schibsteds nye konsernsjef Rolv Erik Ryssdal sier «Vi må ha en tøffere lønnsomhetskultur inn i Schibsted.» Da er utenlandskorrespondenter et sted å kutte, siden det de skriver av, er på nett – slik at det billigere kan skrives av hjemme.

Tord E. Nedrelid har også vært inne på den samme argumentasjonsrekken tidligere. Han skriver:
[Da] er ikke medieutviklingen en trussel mot journalistikken, bare mot den slappe journalistikken, som hvem som helst kan gjøre like enkelt, like bra, og oftest mye raskere.

Jeg tror det å ha journalister og fotografer på det stedet der det skjer noe, gir bedre journalistikk, nesten uten unntak. Nå er det slik at jeg kan få tak i kilder fra pulten min raskere og bedre (enklere å sjekke), noe som gjør det enklere å la være å dra, men det betyr ikke at sakene blir bedre av at man blir inne. Oftest blir sakene bare likere.

Jeg tror ikke man skaper god journalistikk ved å redusere antallet journalister. For å få godt innhold må du ha gode journalister til å skape det. Journalistikk skjer ikke av seg selv.

Når medieeierne nå kutter, omstrukturerer og strammer inn så er det leserne dette går utover. Og til slutt medieeiernes egne produkter.

Fra mine kilder i de mange kriseredaksjonene rundt om i dette lange landet så hører jeg mye om dårlig stemning, ingen tillit til eierne, men også om at journalistene som forsvinner omtales som “daukjøttet”. Jeg håper ikke jeg avslører noen nå, men hvordan kan du ha som spesialfelt å bare skrive om søte dyr? (Ja, selvsagt i en papiravis.)

Så gæmmel-journalistene(og dette har ingenting med alder å gjøre): våkn opp! Dere ødelegger fremtida til oss andre, når dere ikke følger med på utviklinga. Dersom deres dårlige kvalitet skal legge premissene for debatten om medienes framtid og hvor mye kvalitetsjournalistikk koster i Norge, da sliter vi.

Og så må jeg kjempe litt om den kroken jeg også. For det er helt latterlig at mange fortsatt ikke siterer og lenker til kildene sine. Aftenposten har en uklar lenke-praksis fra et annet århundre.

Når man lenker til kildene dine sparer du leserne dine for å måtte søke dem opp selv. Det å kunne hente fram tidligere artikler, vise hva andre skriver om det samme, avsløre intervjuobjekters agenda, dokumentere det du sier og bevise for leserne dine at du er til å stole på og at du ønsker å hjelpe dem med å finne informasjon, det er det som er avgjørende.

Dersom du lenker til interessante kilder vil lesere huske det og komme tilbake senere.
Du kan ikke undervurdere at Norges største samling av redaksjonelt vurderte lenker, ABC Startsiden, er Norges tredje største nettside.

Men kjære eiere, dersom dere ønsker bedre journalistikk, så er ikke kutt måten å gjøre det på. Erfarne journalister har en helt unik kompetanse når det gjelder å kvalitetssikre innhold, ikke glem det. Det pågår også en medierevolusjon, la folk få den videreutdanningen de trenger. Kildekritikk på nett må læres, det kommer heller ikke av seg selv.

Som Espen Andersen så godt formulerer det:
Det er ikke vanskelig å avsløre plagiat, men det medfører endel ekstraarbeid (både innen pressen og innen akademia) [...].

Dette er en del av kvalitetssikringen jeg jobber med. Men selv om jeg tror det gjør produktet vårt bedre, så blir det ikke billigere.

Det finnes mange bra måter å ta andres stoff videre på, og Anders Brenna har skrevet godt om det. Les også mitt innlegg om ABC Nyheters erfaring med CC-lisensert fellesstoff.

Hvorfor du ikke plagierer mer enn en gang på nett fra Astrid Meland. (PS, kommentaren som avslører plagiatet kommer på side 2 og har overskriften “Journalistikk i særklasse”)

Bjelken i Morgenbladets øye. Bare fordi dere ikke slapp personen til hos dere betyr ikke at han er sensurert.

Friele argumenterte for et slikt regjeringssamarbeide «i morgen» hvis finanskrisen forverres. Det er interessante tanker som flere tenker, men som få sier høyt.

Tanken bør ikke bare sies høyt, men også tas noen skritt lengre. Ny internettbasert kommunikasjonsteknologi har åpnet for en samfunnsdebatt som går på tvers av miljøer, partier og ideologier, og det åpner for et politisk samarbeid på en helt ny måte.

I en Twitter-melding ble det skrevet at det Norge egentlig trenger i disse krisetider er en samlingsregjering bestående av Ap+Sv+Sp+KrF+V+H+Frp. Tanken var at verden og Norge står foran store utfordringer, og at det må være mulig å legge «små uenigheter» bak seg for å gjøre et felles løft.

Ideen er «coopetition», et Silicon Valley-begrep for å beskrive en markedssituasjon der man konkurrerer og samarbeider om hverandre. Modellen brukes bare delvis i politikken, men kan og bør utvides.

En sammenligning med idretten kan forklare hvordan. Der konkurreres det intenst, men med respekt og beundring for konkurrentenes prestasjoner når de er gode. I tillegg trener man ofte sammen til tross for at målet er å vinne over treningskameraten.

For å illustrere det hele brukes en #fotballmetafor fordi den største idretten i Norge er fotballen. Hvis man sammenligner, så kan man si at:

Politiker = fotballspiller
Parti = fotballklubb
Regjering = landslag
Statsminister = lagkaptein/spillende trener
Storting = fotballting, presiserer spillereglene.
Borger = tilskuer
Partimedlem = klubbfan

Ideen er at en klubbfan også er en landslagsfan. Når Norge spiller, heier alle laget frem, og spillere som konkurrerer i serien og i cupen, samarbeider om et felles mål. Dessuten tas landslagstroppen ut fra det som antas å være de beste spillerne til de forskjellige posisjonene, uavhengig av hvilken klubb spilleren kommer fra.

Ved å se på regjeringen som vårt landslag, kan vi se forbi smålige hensyn som lagtilhørighet (parti) og sette sammen et lag av de spillerne som er best egnet. Det som i fotballen er helt innlysende, har vært tabu i politikken.

Det vil det nok fortsatt være en stund fremover, men som velgere har de fleste av oss evnen til å se at det er både fornuftige og inkompetente politikere i alle partier.

Det er et paradoks at alle regjeringer, uavhengig av hvilke partier den springer ut ifra, sjeldent har plukket ut sine beste spillere. Samtlige regjeringer de siste 10-20 årene, og sikkert også før det, har blitt bemannet med en blanding av A- og B-spillere.

Taktiske hensyn kan være greit, men ikke nå. Vi vil ha en politisk ledelse av landet som tar oss gjennom finanskrisen, ved å ta beslutninger som demper nedturen og tar oss raskest mulig ut av den.

Nettdebatten er genial av flere årsaker, men en viktig grunn er at den gir oss muligheten til å lytte til meningsmotstandere når de argumenterer for sitt syn. Ved å få lytte til diskusjoner i miljøer man ikke omgås til vanlig, kan vi få en bedre forståelse for hvorfor meningsmotstandere mener det de mener.

Denne forståelsen gir oss bedre argumenter for våre syn, men den åpner også for en forståelse for at vi kan bli enige om mye tross forskjellige utgangspunkt. Vi ser for eksempel at man kan argumentere godt for Wikipedia-modellen fra både kapitalistisk og kommunistisk grunnsyn.

Sånt er veldig gledelig, og vi mener vi må ta med oss dette over i politikken. Noen få politikere har allerede gjort det, men fortsatt krangler de mest om de små bagatellene. Det blir det ikke slutt på, men i krisetider er det en fordel om vi får politikere som prioriterer det vi er enige om.

I Norge kunne dette fungere fordi de politiske uenighetene egentlig er svært små. Husk at debatten rundt statsbudsjettet vanligvis går på fordelingen av rundt en prosent av det totale budsjettet. De resterende nittini prosentene er man enige om. Selv debatten om privat og offentlig eierskap er ikke en enten/eller diskusjon. Vi diskuterer egentlig bare hvor pendelen skal stå.

Så hvem ville du hatt i en regjering dersom du kunne velge fritt fra partiene? Og hvilke departementer ville egentlig blitt problematiske på grunn av politisk uenighet?

Poenget må jo være å få landslaget til å virke. Det beste er om alle partier er med, men på landslaget gjelder ikke likhetsprinsippet. Landslaget må ha de beste spillerne i de riktige posisjonene.

I fotballen er det viktig å ha spillere som først og fremst tenker på laget som helhet, og slik bør også et medlem av regjeringen tenke. Det er også viktig å ha spillere som kan løpe og ha oversikt over hvor ballen er til enhver tid – de beste spillerne kjennetegnes tross alt for nettopp denne evnen.

Med dagens modell har regjeringene (uansett hvilke partier de springer ut fra) spillere som kun ser ballen når den blir sparket til dem, og slik kan vi ikke ha det. Regjeringen er tross alt landslaget vårt, og selv fotballhatere støtter landslaget når det går bra.

Om denne artikkelen:
Dette er en metafor for å få frem poenget om at det politiske spillet snart må endres.

Artikkelen er et eksperiment der vi har brukt den nye nettjenesten EtherPad til å skrive en artikkel sammen i sanntid.

Bidragsytere:
Anders Brenna
Hanne Løvik Kirknes (Katcho)
Tormod Klingenberg
Kristin K. Wangen
Ove Ragnar O.
Bjørn Helge Græsli
+2 helt anonyme

Artikkelen er lisensiert under Creative Commons Attribution-lisensen. Det betyr at hvem som helst kan gjøre hva som helst med artikkelen, så lenge det henvises til hvem som har skrevet dette førsteutkastet.

Her er innlegget.

Det er lagret noen revisjoner underveis, og det er mulig å skrive videre på det for de som ønsker å gjøre det.

Her er artikkelen i Ny Tid som inspirerte til både nettdebatten, fotballmetaforen og dette eksperimentet.

Her kan du følge #fotballmetafor på Twitter.
(Mange innlegg ble skrevet før Erik Kruse foreslo hashtaggen (til gruppering av diskusjonen))

Bloggarnas makt är ett hett diskussionsämne i medierna, men bara en av tjugo svenskar läser någon blogg dagligen.

– Medierna blåser upp bloggarnas betydelse, säger medieforskaren Annika Bergström, som presenterade sin rapport vid det årliga SOM-seminariet på tisdagen.

Slik så Twitter-innlegget ut i BT.

Og det er ingen overraskelse. Og det er sikkert rett også. Svært få leser blogger daglig.

Det underbygges også av en annen forskningsrapport fra University of Missouri-Columbia som presenteres på forskning.no med konklusjonen:

Tradisjonelle nettmedier oppdateres oftere, bruker flere kilder og er åpnere for debatt enn blogger.

- Det hadde vært mer overraskende om folk med journalistutdanning ikke klarte å levere bedre nyheter enn mora mi, sier VamPus/Heidi Nordby Lunde.

Men så lenge mediene leser blogger daglig og rapporter innholdet grundigere og bedre, så sørger de jo for at deres lesere også får med seg hva som står i bloggene.

Da det sto på rundt #moltemyr ble jeg noe entusiastisk og mente at det var et eksempel på blogge/twitter-makt. Det har kommet mange flere bedre eksempler på det senere, men det interessante var da at Virrvarr påpekte da at:

twitring som setter dagsorden ikke er gjort av folk flest, fordi at du skal sette dagsorden er avhengig av at du er en sånn en som journalistene følger på twitter. På den andre siden er twitter litt som gressbrann når det først fungerer…

Poenget mitt er at det i større grad er nettdebatten (og ikke politikerne) som setter dagsorden og i stor grad bidrar med definisjonene i forhold til hva man skal mene noe om, hva man skal skrive noe om og hvordan det skal gjøres – også i tradisjonelle medier. Og den typen makt skal man ikke kimse av.

Jeg blir litt overrasket over at noen skulle tro at det skulle være nok at en enslig blogger skriver litt om noe og så faller det regjeringer hist og pist. Det er ikke nok at en enslig avis skriver en gang. Du må ha en gressbrann, eller mediestorm for å få til endringer fra ord.

Dessuten tror jeg det er på tide at journalister og andre forsøker å finne på noen andre måleinstrumenter for å vise innflytelse. Tidligere var kildene til media helt klare aktører som ønsket å påvirke (som politikere og organisasjoner, informasjonsmennesker og lobbyfolk), men hvordan skal man kategorisere noen som blogger om livet sitt og det de er interessert i.

Blogger du for makt? Det kan jo hende, hva vet jeg. Jeg blogger ikke for makt, jeg blogger fordi jeg synes det er vanskelig å si alt det over på 140 tegn

Her er noen av de mest interessante kvinnelige tvitrerene jeg følger:

@frmartinsen

@idaaa

@FrokenMakelos

@TorillUS

@SerendipityCat

@eliseeriksen

@Kristinek

@virrvarr

@KristineLowe

@ingeborgv

@ondekvinner

Her er de mest spennende (eller lovende) kvinnelige tvitrerene jeg har begynt å følge i det siste:

@hillestad

@annesofie23

@kjerstisol

@mariannesi

@siriha

@HadiaTajik

@hannejahren

@karils

@hildesandvik

@todal

@hegnil

@Orjas

@ingridef

@ingvild2

@pialise

(Selvsagt liker jeg alle kvinnene jeg følger på Twitter, men noen vet jeg ikke hva kommer til å tvitre om ennå, så da kan jeg ikke anbefale dem heller og jeg anbefaler heller ikke de som skjuler sine oppdateringer. Håper ikke jeg har glemt noen!)

Mer om Twitter:

Twitter forklart som et uformelt middagsselskap

Twitter på norsk – norsk twordliste

Nyeste 10 kvinner jeg følger på Twitter.

Jeg er Stine – jeg ♥ Twitter

Tusen takk for din kommentar i lørdagens Dagens Næringsliv . Du satte selv i gang en prosess som vi mener motbeviser din hypotese.

Du startet en samfunnsdebatt rundt potensialet til Twitter (eller andre microbloggingsverktøy) for å kunne fungere som samfunnsdebatt, på Twitter. For dette innlegget er et av flere resultater av en dugnad for å svare deg. (Den finner du på Twitter under #svarHSiDN/SHiDN eller #HegeSkjeie eller #Skjeie, her er noen av innleggene.)

Det tok ikke lang tid før de første tvitringene om kommentaren din kom på lørdag. Noen anbefalte andre å lese innlegget ditt (slik man gjerne gjør på Twitter – man deler og anbefaler gode og viktige innlegg i samfunnsdebatten som foregår i alle kanaler). Men det var klart fra begynnelsen av at flere mente du hadde bommet på målet ditt da du avviste Twitter som mulig kanal for politisk debatt.

Vi ønsket først å svare deg i Dagens Næringsliv fordi det raskt ble klart at du verken har blogg eller bruker Twitter. Slik kunne vi ikke nå deg og diskutere saken med deg direkte, slik de sosiale mediene gjør mulig.

Dagens Næringsliv var ikke interessert i å ta inn innlegget vårt før etter påske, men heldigvis finnes det så mange kanaler på nett som gjør at man kan nå fram med sitt budskap på tross av at man ikke er fast kommentator i en avis. At flere stemmer kommer frem i offentligheten er som kjent demokratiserende.

Det største problemet med innlegget ditt er ikke at du mobber tvitringen til jensstoltenberg (Jens Stoltenberg) og helgape (Helga Pedersen). De er begge ferske tvitrere og trenger tid på å skjønne hvordan dette mediet fungerer, på samme måte som Kronprinsparet. Se heller på bardvegar (Bård Vegar Solhjell) eller Orjas (Elin Ørjasether) som ser ut som de har talent for dette.

Det største problemet ditt er at du ikke ser potensialet som Twitter har for å fremme samfunnsdebatten.

Slik Twitter fungerer har man, i motsetning til det du konkluderer, en del svært gode forutsetninger for å få til en svært god debatt.

Twitter er ikke et sted som fokuserer på person eller på presentasjon, men på innhold. Slik får man en saklig debatt. Man følger ikke venner, men de som har interessante tvitringer å komme med.

Det er et sted som belønner positive og konstruktive innlegg ved å svare og gjenta de positive og interessante innleggene.

At man bare kan tvitre 140 tegn om gangen gjør at man tenker seg om før man sier noe og prøver å formulere seg presist. Jeg har ennå ikke opplevd misforståelser. At man bare tvitrer 140 tegn om gangen oppmuntrer også til samtale.

Twitter fungerer også som en nyhets og aktualitetskanal og filter for de som bruker den. Det gjelder både kommentarer om aktuelle temaer, som din, nyheter på nett og blogginnlegg. Slik er det sjelden at de store tankene tenkes ut på 140 tegn, men de deles der.

The Web that is Us: ecstaticist

Ikke at det ikke går an, tenk på “frihet, likhet og brorskap” eller “Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter” eller “yt etter evne og få etter behov” eller “What’s in a name? that which we call a rose | by any other name would smell as sweet”. Din kommentar kunne lett også kortes ned til 140 tegn: “Twitter er bare tull, fordi det er overfladisk og uten rom for lange resonnementer.”

Det er mange som blir provosert av din kommentar, fordi det er så tydelig at du verken blogger eller tvitrer og dermed skriver om noe du har svært begrenset kjennskap til. Det er imidlertid klart at du som statsviter har kompetanse når det gjelder den politiske debatten. Vi som jobber med nett er mer positive til framtiden og vi har også tro på at politikerne nå beveger seg utpå i sosiale medier er det en stor utfordring for noen som bare er opplært til å komme med monologer og at de kommer til å skjønne spillereglene etter hvert.

Men også her overser du det potensialet dette skrittet har. Du påpeker at Obama er en viktig inspirator for Stoltenberg. Og, ja, se på Obama . Han har i hvert fall hatt utbytte av å ta nettet på alvor.

Nå er det ikke slik at samtalene på Twitter alltid er demokratiserende eller at politikerne må bruke all sin tid foran tastaturet, men det trenger ikke gå så veldig lang tid før du kommer til å tape valget dersom du ikke tar det på alvor.

Det er ikke slik at vi nå har et fullverdig demokratisk samfunn på nett, der alle er likestilte. Det vil vi sannsynligvis heller ikke oppnå, men vi er i en veldig spennende tid, fordi det skjer endringer i måten vi snakker sammen på og det uten tvil at det vil ha innflytelse på hva som blir sagt. Vi er mange som prøver oss fram og som prøver å se om nye løsninger kanskje kan være bedre enn det vi alltid har gjort. Dermed er det mindre interessant om man ikke liker det noen har sagt så langt og mer interessant hvordan vi kan få de til å delta bedre framover .

Politikk kommer fortsatt til å handle om ideer og politikk , men kanskje med litt innflytelse fra sosiale medier kan politikken handle mer om de gode idéene, de gode løsningene.

twitter is not a chat: twitter is not a chat

Fem enkle råd for din framtid (fritt fra journalisten.se m.fl.):
1. Vær sjenerøs med dine kilder og lenker. Ikke bare link til eget innhold. Retvitre (rt eller via) det andre skriver.
2. Følg andre.
3. Engasjer deg og diskuter. Begynn med @noenandre slik at andre kan følge tråden eller bruk #tema.
4. Last ned et twitterprogram som tweetdeck, det gir en helt annen brukeropplevelse.
5. Les over det du skriver, du er søkbar og andre kommer til å sitere deg.

Skjønte du fortsatt ingenting? Da bør du lese dette innlegget som er twitter for dummies .

Blogger om saken:

Twitterdugnad #svarHSiDN

Sure professorer og udugelige journalister

For dårlig til å publiseres på nett

Skal Stoltenberg delta i nettdebatten?

Dagens dummeste. Om hva? Twitter, baby!

Hege Skeijes mindrevitenhet

Nettdebatt?

Lei debatten om nettdebatten?

Del og vær glad:
Du kan bruke denne artikkelen! Siden vi synes dette er et såpass viktig budskap, har vi valgt å gi denne artikkelen en Creative Commons-lisens, nemlig Creative Commons Attribution Share-alike, som betyr at du fritt kan sakse teksten og også redigere den etter eget ønske, så lenge du lenker tilbake til denne som kilde, lenker til lisensen og publiserer din artikkel under samme lisens (gjelder også kommersielle aktører). Det er fint om du også bruker taggen #svarHSiDN. Slik kan samfunnsdebatten om dette temaet fortsette.

'Over Capacity'! by Shovelling Son

Jeg fortsetter og blir overrasket. Så blir jeg flau og til sist litt sint.

Burde ikke noen i redaksjonen ha reagert? Dette er jo bare flaut for Dagens Næringsliv. Man kunne jo spurt: hvor lenge har du vært på Twitter? Hvor mange følger du der? Hvor flittig bruker du det?

I mediene prøver man generelt å sørge for at kronikører vet noe om det de skal skrive om.

Bortsett fra nett-fenomener.

Men dette skriver Johannes Fjose Berg bedre om på FjoseBerg:

Skjeie er statsviter. Hvorfor velger hun å uttale seg om det hun må skjønne at hun ikke kan noe om? Det er som er synd er at neste gang jeg leser noe hun har skrevet kan jeg ikke vite om jeg kan ta det for god fisk.

Det er helt enkelt ikke så lett å skjønne hva Twitter er eller hvordan man skal bruke det. Det er rett og slett vanskelig. Jeg skjønte det ikke før @andreasl var i Gaza og brukte Twitter som et journalistisk verktøy.

Så fikk jeg det inn i artiklene hos oss, noe som vi senere har videreutviklet. Det er ikke alltid det er genialt, men under angrepet på politiskolen i Pakistan fungerte det utmerket.

Etter å ha prøvd det litt ut, skjønner jeg at Twitter er et genialt verktøy, både for å følge med på hva som skjer i den fantastisk spennende tiden vi nett-mediefolk lever i og for å debattere.

Mer om hvordan jeg bruker Twitter? Jeg er Stine – jeg ♥ Twitter

Fuglen sjøl. By Matt Hamm.

Twitter og andre sosiale medier er en gullgruve for oss journalister. Vi skjønner det av og til, men vi har fortsatt et enormt potensiale å ta ut.

Enda mer enn for oss, er sosiale medier en gullgruve for politkere. De har bare ikke skjønt det ennå. Det er nesten som jeg er redd for å skrive det her, merker jeg. Men på nettet kan de nå velgere, potensielle velgere og kommende velgere uten å måtte gå igjennom mediene.

Jeg skjønner ikke annet enn at dette må være den våte drømmen til en hver politiker. De har kanskje begynt å skjønne det litt, de har bare ikke alltid klart å lære seg de sosiale reglene for samspillet ennå. Men det kommer.

Og det er her jeg blir sinna. For selv om statsviteren Skjeie ikke skjønner Twitter, burde hun skjønne det!

Bård Vegar Solhjell sier lure ting om dette:

Årsaka er at nettet har i seg potensialet til å endre og demokratisere kommunikasjonen. Dei fleste store teknologiske gjennombrota i det forrige hundreåret gjorde det lettare for ein person å nå mange. Internett gjer det lettare for mange å nå kvarandre, og lettare for mange å nå den eine. Om vi vågar.

Han har i hvert fall begynt å skjønne det litt. Så langt har jeg ikke sett at han deltar sosialt ved å svare folk på bloggen sin.

Erlend Fuglum gjetter på æLenn at nettet og sosiale medier ikke vil ha innflytelse i norsk politikk før i lokalvalget i 2011.

Jeg tror det kommer før, jeg tror det allerede har det, vi har bare ikke skjønt det ennå.